På sofaen for å bli sterk

For en stund siden skrev jeg innlegget om restitusjonseliten, der jeg gjorde lett narr av dem som er redde for å bevege seg for mye av frykt for overtrening. Trene hver dag!? Det MÅ jo være klin kokos!

Og ja, for mange høres det kanskje litt drøyt ut. Men for meg er det livet. Det er mange ting jeg er nødt til å gjøre hver dag. Spise for eksempel. Spiller ingen rolle hvor mye er spiste i går, jeg kommer til å bli sulten i dag. Pusse tenner er et annet eksempel. Få i meg nok væske. Gå på do. Kle på meg. Dagligdagse ting som er en del av rutinen og en del av det som er forventet at jeg skal gjøre i løpet av en dag. Trening er bare en ny rutinebasert ting som er en del av mitt liv. Som å spise. Det må litt bevegelse til. Hver dag. Uansett hvor mye jeg rørte på meg i går, så kommer jeg til å bli rastløs i dag. Kroppen vår elsker bevegelse. Den lever for neste overload.

Sånn ja, trene til man griner! 

Neida, men man burde kanskje fjernet sminken før man begynte å svette! 

Men hver eneste overload bryter kroppen ned. River i muskelfibre, stresser hjertet, får kroppen til å jobbe på høygir for å forsyne de aktuelle musklene med nok oksygen. Det tar litt tid for kroppen å komme tilbake på plass igjen etter et sånt press. Det først når du setter deg ned for å hvile at kroppen begynner å jobbe for å bygge seg opp igjen. Sterkere enn før fordi den vil være istand til å møte en overload av samme typen uten å måtte jobbe like hardt. På den måten kan du pushe enda hardere neste gang for å få samme overloaden. Og så fort du hviler bygger kroppen opp til å kunne greie den nye utfordringen.

Det er når du hviler at du blir sterkere. Det er hjemme på sofaen foran TV at alt skjer. At kroppen tar på seg utfordringen til å klare enda litt mer neste gang.

Det ER viktig med hvile.

Noen får lære det på den sure måten.

Jeg har nevnt det før. Trening gir en ekstremt god mestringsfølelse. Den følelsen er utrolig avhengighetsskapende. For ikke å snakke om diverse lykkehormoner som speeder rundt i kroppen etter en liten økt. Det kan være fristende å gjøre dette hver dag. Kanskje flere ganger om dagen!

Jeg som jobber med trening og som kan så mye om trening som jeg gjør, jeg burde være forberedt. Jeg burde vite bedre. Jeg burde kunne si stopp. Jeg burde kunne sette begrensninger for meg selv. Tenke resultater mer enn innsats.

Men nei.

Allerede sist helg kjente jeg på kroppen at nå hadde det vært mye trening en stund. Kroppen min er vant til en heavy load trening og kommer seg fortere enn de fleste andre. Jeg pleier å legge inn restitusjondager, selv om jeg selv på restitusjonsdagene mine trener bittelitt. En liten, heftig økt på 10-12 minutter som roer ned rastløsheten, booster energien, skrur opp metabolismen og spruter lykkehormoner rundt i kroppen min. En så kort økt tar så liten tid for kroppen å komme seg fra, at jeg unner meg den selv de dagene jeg restituerer.

Men det må gå galt når den intense restitusjonsøkten på 10 minutter strekker seg over 40 minutter istedet og man ligger som slakt på gulvet etterpå med muskler som tyter av melkesyre og et hjerte som prøver å sprenge seg ut av brystet på en....

Mandag var det ny uke. Jeg kjente meg litt merkelig på morgenen. Skjelven, liksom. Men jeg tolket det som rastløshet og stakk avgårde for å trene en liten økt på et kvartér. Utrolig effektiv liten økt som totalt tok knekken på meg. Jeg begynte å grue meg til kvelden der jeg visste det ventet to gruppetimer hvor jeg var forventet å gi 110% og enda litt. Puls (enkel, men hard kondisjonstime) og HardCore.

Da jeg kom hjem kunne jeg ikke gå.

Utslitt dumpet jeg ned i sofaen og vurderte og sove der hele natten fordi jeg var usikker på om jeg i det hele tatt ville greie å bevege meg ut på soverommet. Og med viten om at jeg skulle tidlig opp for å ha en tidlig spinningtime...og en Kick-Off senere samme dag...

Sofaen <3

Spinningtimen dagen etter gikk forholdsvis greit. Kjekt med spinning er det at du setter bort kroppsvekten din og all motstand ligger i tråkket. Overtrent spant jeg i vei med 30 svette intervallere uten å komme opp i puls selv. Jeg svettet og pustet og gav det jeg hadde, men pulsen kom bare ikke opp. Noe som tyder på...nettopp...at man ikke er restituert. Ingen kunne likevel se det på meg at jeg ikke var helt på topp.

Helt til jeg skulle ha Kick-Off. Det er en time med slag og spark hvor kroppsvekten plutselig har alt å si. Spensthopp, utfall, knebøy, høye spark, jumpkick, push up....alt krever at man mobilererer kroppsvekten og flytter på den. Og har man ikke mer å gi, så greier man ikke lette fra gulvet, man greier ikke løfte bena eller flytte dem raskt nok. Så enkelt er det. Det er VELDIG tydelig om man ikke er på topp. Men proffesjonell som jeg er....tok jeg meg kraftig sammen....og sparket løs i en time på full energi. Jeg pustet lettet ut etterpå. Det gikk jo fint! Mye bedre enn jeg hadde fryktet. *puh*

Så kommer jeg hjem og igjen klapper kroppen min totalt sammen. Ikke bare kan jeg ikke gå skikkelig. Jeg kjenner at det blir vanskeligere å prate! Det krever rett og slett for mye energi å åpne munnen, lage lyder og forme ord. Kroppen min siger sammen og til slutt blir jeg tvunget til å bare legge meg til å sove. Jeg sov i 4 timer på sofaen (takk til en fantastisk Helt og herlige barn som lot meg få sove der helt i fred så lenge!) og like godt hele resten av natten etterpå.

Onsdagen er den første dagen jeg har tatt meg helt, helt, helt treningsfri (frivillig) siden slutten av juli.

Jeg kjenner at det tar tid å komme seg etter en slik krasj. Og jeg må gi kroppen min tid, samtidig som at jeg må gjennomføre timene mine på senteret. Hvordan løser man det, når man egentlig burde tatt total treningsfri noen dager? Løsningen for meg er rett og slett å sove litt ekstra på dagen. Imellom, eller etter treningene. Når man sove slapper man ekstremt godt av og dermed får kroppen mulighet til å kun bruke energi på restituere. Dette er ikke en vanlig rutine, men noe jeg gjør som et ekstratiltak hvis kroppen min bryter sammen slik den gjorde i begynnelsen av uken.

Sliten

Og selvsagt: det handler veldig mye om hva man putter i seg. Når man trener så mye som jeg kan man ikke være redd for karbohydrater! :-) Eller proteiner. Eller fett. Eller kcalorier for den saks skyld. Det skal være en viss balanse i dette, det er klart. Men kroppen holder så utrolig mye lenger om du tilfører riktig næring etter trening. Og imellom treningene ;-) Den restituerer mye fortere også!

Så søvn og riktig næring = rask restitusjon. Ihvertfall for meg.

Dette er ikke første gang jeg går på en smell. Dette er ikke engang på langt nær den værste smellen jeg har hatt. Det er nok ikke den siste heller. Det viktigste er faktisk å ta kroppen på alvor når den først gir kraftige signaler. Jeg kommer meg ekstremt fort igjen. I dag er det søndag og jeg kjenner at jeg er helt restituert og klar for to actionfylte timer i kveld! Hurra!

Det kan være en viss risiko med å trene.

Men det er livsfarlig å la være!

Alanna

Indoor Rollin'

Spinning. 

Hvordan det kunne være et konsept som folk gikk mann av huset for, det ante ikke jeg. Jeg kunne ikke fordra det. Jeg kunne ikke for mitt bare LIV fatte og begripe hva som var så gøy med å sitte på en sykkel i et mørkt rom og stirre inn i en svett rumpe akkompanert av en hysterisk instruktør med skrikestemme til monoton dunk-dunk-dunk-musikk. Jeg kunne ikke tenke meg noen større pinsel enn å sitte fastlåst på en sykkel uten hjul med lår som brant av melkesyre og absolutt minimum av bevegelse og variasjon i bevegelsesmønster. Sitte med melkesyre - stå med melkesyre - spurte med melkesyre. Og slik gikk no minuttan. Lange, seige minutter. Blikket mitt var magnetisert fast i klokka på veggen, tiden gikk ulidelig sakte mens jeg skar tenner av smerte og kjedsomhet. "Da skrur vi opp motstanden og gir på det siste minuttet!" Enda en gang? Jeg klarte knapt å tråkke rundt med takten i musikken som det var. Hvor tungt skulle dette egentlig være? Og når skulle vi egentlig få tillatelse til å skru litt ned? Jeg skrudde ned i smug og følte meg som en juksemaker. Sikkert ingen andre som noengang skrudde ned på skruen, de så ut til å bare skru opp når de fikk beskjed om det og resten av tiden satt de alvorlige og konsentrerte og stirret rett foran seg med beslutsomhet i blikket. Jeg var sikker på at jeg var den eneste i rommet blottet for beslutsomhet og vilje. Og disiplin. 

Jeg ville bare ut derifra. Og hjem. Og aldri aldri aldri noensinne røre en spinningsykkel igjen! 20 minutter inn i timen gikk jeg til slutt av sykkelen og vaklet ut av spinningsalen. Jeg kunne knapt gå. Ikke bare fordi jeg var pinnestiv av melkesyre, men fordi jeg hadde mistet all tillit til min egen fysiske form (som jeg trodde var forholdsvis god) og fordi jeg følte meg som en idiot. 

Det tok flere år før jeg våget meg inn på en spinsal igjen etter den opplevelsen. Den neste gangen jeg var med ei venninne som bare ikke kunne snakket varmt nok om spinning. Det fantes ingenting annet i verden som var så bra som spinning. Morsomt og drivende og spennende og slitsomt. Til slutt lot jeg henne dra meg inn i en spinningsal på nytt. Jeg skulle gi det en ny sjanse. 

Denne gangen ble jeg værende på sykkelen til timen var over, men det var mest fordi jeg ikke hadde lyst til å ydmyke meg selv foran øynene på venninnen min. Jeg pustet lettet ut da vi endelig fikk lov å gå og styltet hjem på stive ben. 

Enda flere år gikk og jeg bestemte meg til slutt selv om at jeg bare var NØDT til å lære meg å like spinning. Det var rett og slett for stor helse- og treningsgevinst ved denne begredelige aktiviteten til at jeg som var så seriøs med treningen som jeg var (er), kunne gå glipp av den!

Det var ikke annet å gjøre enn å klatre opp på en spinningsykkel, bite tenna sammen og lide meg igjennom nok ganger til at det i det minste ble en vane. Og tross alt. Det finnes tusenvis av gale mennesker som LIKER denne aktiviteten. Som ELSKER den. Det må ved all sannsynlighet kunne være en mulighet for at også jeg ser lyset? 

Jeg bestemte meg for å gi blaffen i instruktørens befalinger og kun kjøre løpet i mitt eget tempo. Skru opp og ned som jeg følte for og bare gi det jeg hadde å gi - ta det med ro tilogmed, og heller konsentrere meg om å nyte musikken. Målet var å komme seg igjennom timen. 

Det funket. Jeg gikk på 1-2 spinningtimer i uka og belønnet meg selv med en herlig saltime etterpå. Jeg var sikker på at jeg gjorde alt "feil". At jeg ikke tok i nok og at jeg jukset når jeg skrudde opp og ned på skruen etter mitt eget skjønn. Men jeg la merke til at jeg svettet noe helt vanvittig - og jeg ble definitivt sliten! Antakelig fordi jeg var i så elendig form, tenkte jeg. Sliten, men ikke utmattet. Jeg la også merke til at det var stor forskjell på instruktørene. Og på timene. Musikkvalg, instruksjoner og motivasjonsmetodene var forskjellige. Jeg prøvde alt mulig av timer - unntatt de timene man bruker pulsbelte. Joda, jeg gikk på timene. Men uten belte. Jeg var sikker på at jeg kom til å bli avslørt som den juksemakeren jeg var. Anonymt eller ikke, jeg hadde ikke egentlig lyst til å se det selv heller. Jeg var i læringsfasen tenkte jeg. Jeg holder på å bli vant til dette. 

Jeg så ikke lyset. Men jeg oppdaget at det var et par instruktører jeg likte. De med litt humor, som la inn overraskende låtvalg, hadde godt humør og en god dose selvironi i løpet av timen. Jeg likte også de som var flinke til å motivere - som fikk meg til å føle meg som en kriger til hest. 

Så tok jeg mot til meg og prøvde et pulsbelte. Jeg mente det var tid for å ta skrittet fult ut og faktisk prøve å få noe treningseffekt igjen for de timene jeg la inn hver uke. Jeg hadde ingen idé om hva makspulsen min var, men jeg fylte ut etter tommelfingerregel-prinsippet (220 minus alder), bet tennene sammen og satte meg klar på en sykkel. 

Det viste seg at jeg ikke var noen juksemaker likevel. Pulsen lå og fløt i de øverste sjiktene uten at jeg følte at jeg skulle dø på noen måte. Uten at jeg presset meg noe mer enn jeg gjorde uten pulsbelte. 

Jeg oppdaget også at jeg slet med å holde pulsen lavt nok på "langkjørings-klassene". Og det ble raskt kjedelig å spinne på oppvarmingsnivå i en hel time. 

Etter å ha testet ut spinning i et halvt år var jeg kommet til denne konklusjonen: Det var kun to av timene på senteret jeg likte. Og det var på grunn av instruktørene på akkurat de timene. De fleste andre timer dro jeg meg igjennom på halv lyst og noen få var så dårlige at jeg visste ikke om jeg skulle le eller spy. 

Spesielt avskydde jeg timer hvor instruktøren skulle ha oss til å late som om vi syklet ute. Bakker og veistrekninger og klatringer. Jeg fikk ingenting ut av det og hadde lyst til å protestere hver gang hun påstod noe. Hver gang vi skulle "klatre" eller "sykle oppover en bakke" så betydde det at vi skulle stå og sykle. Noe som for meg var idiotisk. Alle moderne sykler har ørtogførti gir. Jeg sitter ofte oppover bakkene, jeg, pesende med raske tråkk og på lett gir. Dessuten er det helt unaturlig at man sykler "utesykling" uten å finne en eneste nedoverbakke? 

Dette er noen av de dummeste instruksjonene jeg har hørt på spinning: (Med mine tankesvar i kursiv)

Vi skal sykle i oppoverbakke, så nå blir det en del tunge tråkk!
- Hvor er girene på sykkelen min?
Vi nærmer oss mållinjen så nå setter vi inn en spurt på 45 sekunder!
- hvis jeg spurter ekstra fort, kan jeg gå tidlig?
Da kan halvparten komme fram i feltet og dra.
- Det må være noe gæli med sykkelen min. Jeg står stille!
Vi nærmer oss enda en oppoverbakke.
- Hva slags terreng er dette? Finnes det ingen nedoverbakker?
Kjenner dere sola i ansiktet, folkens? Og vinden som suser i ørene?
- Nei. Det er faktisk mørkt her! Kanskje det svartner for meg?
Nå er vi snart på toppen! Kom igjen!
- Alt jeg ser foran meg er en svett rumpe og den har vært der hele tiden.
Vi er halvveis i løpet, vi er kommet til en slette, syklingen går lettere og vi kan roe ned pulsen litt.

- Instruktør! Du sykler feil vei! -Og det er definitivt ikke noe lettere bakover her!

Når vi flyttet og jeg startet på SiT, tok det lang tid før jeg i det hele tatt gadd å finne ut hvor spinningsalen var lokalisert. Og jeg turde ikke bevege meg inn på en eneste time. Jeg visste at sjansen var stor for at timen ikke var helt etter min smak (som sagt - det viser seg at jeg er supermegakresen) og det fantes utallige andre timer som var mye mer fristende i sal. 

Jeg hadde visst ikke egentlig lært meg å like spinning. Jeg hadde lært meg å tåle det. På en annen side, så hadde jeg ved en og annen anledning tråkket løs med hele meg bare fordi musikken var fantastisk og instruktøren var god. Det var noe i dette spin-konseptet. Men hvordan kunne jeg virkelig lære meg å like det?

Hvis det skulle være så vanskelig å finne en instruktør og en time som jeg likte - så fikk jeg vel gjøre det selv, da! Plukke min egen musikk og være min egen motivator. 

Det blir ikke mer moro enn du lager sjøl, tenkte jeg og ble med på spinningkurs. 

Jeg hadde en fantastisk spinningtime på åpningsdagen av SiT Idrett Portalen fredag denne uken. Jeg tråkker og synger og jubler og veiver med hendene og spiller luftgitar i gitarsolopartiene. Beina går og jeg blir svett svett svett. Kundene flirer og smiler og kikker på hverandre. Det er mulig jeg fremstår som sprø, men jeg koser meg bare så veldig. Jeg bruker ansiktsuttrykk og tonefall bevisst, som motivasjonsstrategi og klapper i hendene og teller og brøler. Du ser det kanskje for deg? Du synes kanskje det høres ut som om jeg er gal? Vel, det er mulig. Men det er i det minste helt ekte.

Jeg så lyset til slutt. Jeg elsker spinning. Det må bare skje mye. Monotone spintimer hvor vi bytter på å sitte og stå hvert 5 minutt blir altfor kjedelig. Hos meg byttes det stadig vekk. Sitte, stå, styrketråkk, spurt og jumping. Musikken er der for å inspirere, så hvorfor ikke bruke den og dens naturlige skifter i energi? 

Og hvorfor i hælsike skal vi late som om vi sykler ute? Jeg vet ikke om jeg synes utesykling likner på innesykling i det hele tatt - og jeg har, tro det eller ei, lært meg å like begge deler. 

Og

Mitt store eureka: Det skal jo ikke være vondt å sykle! Motstandskruen er der nettopp for at man skal kunne justere motstand. Opp OG ned. Hele tiden. Melkesyre som brenner i låra er prestasjonsnedsettende. Så om instruktøren befaler at du skal "skru opp og gi på" så gi blaffen i han/henne og skru som du vil selv. Det er bare du som kjenner at du er sliten. Det er bare du som vet om du har mer å gi.