10 år og kick-ass PT!

Markus, min eldste sønn og jeg satt og stresset over leksene når klokken var halv fem på ettermiddagen. Vi hadde bare 15 minutter på å bli ferdig. Gutten skriver så det spruter og mamma prøver å hjelpe til for å få leksene unna raskest mulig. Mulig jeg hjalp til litt for mye, men pytt, pytt - ho mor har ikke vondt av å lære litt om Nordland hun heller. Vi måtte bare bli ferdig - for Markus skulle få være med meg på timene mine i dag.

Jeg elsker at guttene mine vil være med å trene sammen med meg. Men vanligvis orker de ikke være med på en hel time på treningssenteret. Det holder med de 12-20 minuttene vi trener sammen hjemme. Men iblant blir de nysgjerrige nok. Ivrige nok. Motivert nok. Og i dag var en sånn sjelden dag. 

Jeg hadde latt min sønn få lov å velge seg en sang selv som vi laget program til. Hoppetau, kom vi fram til, hoppetau er gøy - la oss lage noe med hoppetau. Så da gjorde vi det. Og gledet oss til å lære det ut til treningsivrige studenter av den litt tøffere sorten. HardCore er ingen pysetime. Den er for de som tør utfordre seg selv litt ekstra. Som virkelig mener alvor med treningen og som ønsker å se tydelige resultater. Og min 10 år gamle sønn er ingen pyse. Han gleder seg til å være med og mammaen har ingen tvil om at han kommer til å rocke timen. Han er i god form, gutten min. 

Leksene ble unnagjort, raskt men skikkelig, og i løpet av noen få kaotiske minutter hadde vi kastet på oss treningstøy, pakket bagene, fått på skoene og syklet av gårde i stiv kuling. Det er usikkert hvem som var mest ivrig og mest stolt. 

Så kom vi fram - og ble møtt med et hav av studenter og knasende stillhet. Eksamen. Jeg hadde glemt at det ikke skulle kjøres timer i dag! Skuffet måtte jeg forklare for min forventningsfulle sønn at vi ikke kunne vise fram den kule treningssangen vi plukket ut, analyserte sammen og laget program til. 

Men vi var nå likevel på senteret. Jeg vurderte å reise hjem igjen, men Markus var innstilt på å trene. Han kunne lage et nytt program, mente han. Han gjør ofte det hjemme. Små intense programmer på 12-15 minutter. Og litt trening ville jo være bedre enn ingen trening. Og hvorfor ikke her?

Så vi snek oss opp i aerobicsalen. Markus kikket rundt seg på alt utstyret og begynte å rydde fram bosuballer, matter og vekter. Og hoppetau. Han instruerte hvordan programmet skulle være. Hvilke øvelser vi skulle ha med. Skulle vi hoppe tau mellom hver styrkeøvelse, kanskje? Ingen dum idé, nei. Det var lenge siden han hadde trent sa han. Han ville lage et annerledes program enn før. Et lengere et. Lenger? Såe...15 minutter? 20? Jeg øynet håp om en treningsøkt jeg virkelig kunne få noe ut av. Det skulle være 3 deler og hoppetau i alle delene. Alt skulle kjøres to runder. Nei foressten, ikke den siste delen. Jeg skrev og han viste og instruerte og satte sammen øvelser. Og bestemte antall repetisjoner. Jeg smilte og sa at jeg godt kunne ta dobbelt så mange repetisjoner med hoppetauet (jeg vet jeg er mye raskere enn ham der, og det trengs noen hopp for å få opp pulsen). Han synes det var en fantastisk idé og la på dobbelt så mange repetisjoner på absolutt alle øvelsene. Til meg, altså. 

Ettersom programmet kom ned på papiret kjente jeg at jeg faktisk ble litt nervøs. Dette kom ikke til å bli noe lett program! "Men Markus, må vi ha hoppetau på siste delen også? Kan vi ikke ta en annen øvelse? Hva med denne?" Jeg hoppet et langt opp fram i en dyp knebøy med to små hopp tilbake. "Joda", sier han begeistret. "Jeg har lyst til å hoppe tau, men du kan jo ta 100 sånne istedet!" Jeg kjente jeg ble svett bare av tanken og prøvde å prute litt på antallet repetisjoner. Men nope. 100. 

Klar - ferdig - gå! Det pep i stoppeklokka og vi var igang. Det tok ikke så lang tid før jeg skjønte at denne økta kom til å vare en god stund. Ihvertfall for meg. Markus var allerede langt foran meg i leken. Etter 8 minutter var pulsen så høy at jeg snappet etter pusten. "Ikke ta pauser, Mamma! Kom igjen!" Hva i hælsike!? Jeg får ikke puste! Etter 15 minutter vurderte jeg for alvor å gi meg. Dette ble FOR hardt! Og skulle ikke den plankeøvelsen noengang ta slutt? 16, 17, 18...bare 12 igjen nå, så 100 hopp med tauet og nye 30 repetisjoner av den plankeøvelsen. Men i hæl**** har han kommet SÅ langt ALLEREDE? Pust, opp på bena, hopp, opp med knærne. 

"Jeg er ferdig mamma!". Jeg kikker på stoppeklokka og noterer tiden hans. Jeg er ikke halvveis enda. 

Del 3. Endelig. Jeg tror jeg er ferdig snart. Helt til jeg starter. Jeg puster, løfter, vrir, presser, hopper, bouncer og svetter. Og tar pauser. "Mamma, du bruker så lang tid!" "Jeg vet, vennen. Bare 13 til nå. Så neste runde." Jeg er kvalm og svimmel slik jeg bare blir når jeg virkelig pushes. Jeg skjønner dette kommer til å nærme seg en time før jeg bli ferdig. Markus løper omkring rundt meg som om han ikke har trent i det hele tatt. "Du bruker så lang tid, Mamma! Som straff så må du løpe tre ganger rundt salen når du er ferdig!" Skuldrene mine skjelver. Jeg kan ikke snakke. Men jeg nikker. Han er virkelig tålmodig. 

"FERDIG!" Jeg roper. Men bare inni meg. Og synker sammen på gulvet. Jeg er ferdig! Nei, jeg skulle jo løpe også. Klar ferdig gå, så løper vi. Jeg lar han vinne. Jeg trenger uansett å løpe meg ned og strekker ut bena og puster lettere. "Ta vare på lappen, Mamma! Så kan vi gjøre den samme økta senere!"

Gutten er snart 10 år. Han har akkurat knekket sin mor med trening. Jeg sitter her nå flere timer ettpå og skriver. Det er midt på natten. Magen er fremdeles gelé. Jeg gleder meg til neste gang!

Var det noen som sa stolt mamma?

Her er programmet. Du er nå utfordret! Husk å ta tiden på deg selv og skriv det ned i en egen liten bok. På den måten kan du prøve å slå din egen tid senere.

Men vær nøye med teknikken og holdningen!

Del 1 - 2 runder!

1) Hoppetau. 100 repetisjoner. 
Kjør high knees. Rett i ryggen, blikket opp og fram. 

Tar du utfordringen?

2) Running Push Up. 20 repetisjoner. 

Stå på Bosuballen (Har du ikke Bosu - stå på gulvet). Tell 4 "løp med høye knær" på ballen, legg deg så ned med føttene (eller leggene eller knærne, som er lettere) på ballen og ta en push up. 

Lag "brede skuldre", se skrått fram og trekk navelen inn mot ryggen. 

Brystet skal så vidt ned i gulvet. 

3) Hoppetau. 100 repetisjoner. 

Kjør high knees. Rett i ryggen, blikket opp og fram. 

4) Sumo Squat (knebøy med brede ben) & KneeUp. 30 repetisjoner. 

Få rumpa langt ned - under knehøyde! Løft et kne (annethvert) på vei opp. Ta pauser når du trenger det. Klarer du over 12 uten å ta pause - legg på mer vekt. En ryggsekk med ett eller annet, f.eks. 

Fryktelig lei alle bildene! ;-) 

Rett i ryggen. Stram mage. Senk skuldrene. 

Gjør alt dette en gang til, før du går over på del 2.

Del 2 - 2 runder!

1) Hoppetau. 100 repetisjoner. 

Kjør high knees. Rett i ryggen, blikket opp og fram. 

Kom igjen! Du klarer mer!

2) Plank Pick Up. Venstre side. 30 repetisjoner. 

Stå i planken med en hånd på Bosuballen (eller i gulvet). Ha en liten vekt (her: dumbell), eller en flaske fylt med vann/sand i venstre hånd. Løft armen som vist på bildet. Pass på at armen er helt inntil kroppen.

Coretrening!

3) Hoppetau. 100 repetisjoner. 

Kjør high knees. Rett i ryggen, blikket opp og fram. 

4) Plank Pick Up. Høyre side. 30 repetisjoner. 

Stå i planken med en hånd på Bosuballen (eller i gulvet). Ha en liten vekt (her: dumbell), eller en flaske fylt med vann/sand i venstre hånd. Løft armen som vist på bildet. Pass på at armen er helt inntil kroppen.

Gjenta det hele enda en gang før du går over til del 3. 

Del 3 - 3 runder

1) Crab Toe Touch & Break Dance Peak Press. 10 repetisjoner på hvert ben.

Start i krabbeposisjon. På alle fire, med ryggen mot gulvet. Løft rumpa høyt mens du prøver å berøre høyre fot med venstre arm. 

Snu deg så rundt ved å skyve høyre fot under venstre ben. 

Avslutt i en posisjon hvor høyre fot peker i taket, og kroppen din står i en A-posisjon med rumpa høyt. Gjør en push up mot panna. Vri deg tilbake ved å skyve høyre fot tilbake under venstre ben (som på bildet over) og stans i krabbeposisjon igjen. 

Markus gjorde en forenklet verson med ett-bens-push-up istedetfor pike press. Det er en knall øvelse, men man kjører litt andre muskelgrupper.  

2) Hoppetau. Eller. LeapBounce. 33 Repetisjoner Hopp langt fram i knebøy (rumpa under knærne, høy brystkasse, senkede skuldre) med to små hopp tilbake.

Gjør begge disse øvelsene to runder til. Ferdig. 

Markus tid: 26:40 

Alannas tid: 51:13

Alanna

Treningsansvar

Når du går inn på et senter for å trene, hva forventer du å få igjen for det? En ny kropp? Bedre helse? En god opplevelse? Sosialt samvær? Moro?

Jeg tror de aller fleste går på trening fordi de føler det forventes av dem. De håper på en god opplevelse og en del moro. De fleste sentere er flinke til å se kundene sine, og gjør hva de kan for å fylle kundenes behov og ønsker. En god opplevelse - check. Moro - check. Sosialt samvær - check. Ny kropp? Ikke nødvendigvis. Bedre helse? Litt, kanskje?

Men må vi virkelig velge mellom treningseffekt og den gode opplevelsen?

De aller fleste på et senter går dit på grunn av gruppetimene. Det er ingen tvil om at kombinasjonen musikk, kreativitet, tilgjengelighet, variasjon og en inspirerende instruktør trekker folk i flokk. Mange har trent gruppetimer i årevis - men resultatene ser ut til å utebli.

Er det gruppetimene som er lite effektive, eller er det bare deltakerne som jukser seg gjennom timene? Er det kanskje instruktørene som er lite flinke til å motivere folk til å gi det lille ekstra?

Joda, det kan være tungt å pushe seg og det er lett å ramle inn i en rutine og en vane hvor man kanskje bare gir 70% istedet for å pushe de siste prosentene. Men det er ikke "det lille ekstra" som er forskjellen på dissende deigklump og atletisk drømmekropp. Det kan være forskjellen på "godt trent" og "atletisk". Men så lenge man besøker treningssenteret to til tre ganger i uka, skulle det være mulig å se resultater av det!

Er det gruppetrenerne som er for dårlig til å utfordre folk? Følge opp? Se deltakerne? Motivere? Det er klart det er forskjeller på instruktørenes evne til å se deltakerne. Vi motiverer på forskjellig vis. Noen er flinkere til å utfordre enn andre. Noen er mest opptatt av å se på seg selv i speilet. Men stort sett gjør instruktøren alt hun/han kan for at alle på timen skal få best mulig treningseffekt. Samtidig som vi prøver å unngå å skremme eller fornærme kunden.

Jeg tror faktisk mange sentere er nødt til å ta på seg ansvaret for at effekten uteblir. Det er ikke grenser til hva som skal kvalitetsikres på en gruppetime. Det er regler for det meste. Hvordan musikken skal legges opp, hvilke trinn vi kan bruke, hvilken vei steppen skal stå og hvor mange snurrer vi har lov til å ha med, hva vi skal si og hvor vi skal peke. Og oftest er det godt begrunnet! Det er viktig at kunden får en god treningsopplevelse, føler mestring og har det gøy.

Men det er overraskende liten kvalitetssikring på hva folk får ut av timen! Det er sjokkerende hvor mange timer som kjøres med minimal treningseffekt. Det er utrolig hva sentere kan påstå og servere av løgner for å gi folk det man tror de vil ha! Og folk møter opp - kjenner melkesyra sprute og tror de har hatt en knalløkt - ofte uten noen virkelig gevinst. En egen time for mage, rumpe, lår - fordi "disse områdene krever ekstra oppmerksomhet"? (WHY!?!?) Body Pump presenteres som en styrketime, men er egentlig en melkesyretime med minimal styrkeeffekt (og kun om du er helt utrent).

Det er folkevandring inn på disse timene. Folk vil stramme opp (les: slanke) rumpa og lårene og de ønsker seg flat mage. Så derfor setter senteret opp en time med styrkeøvelser for mage og underkropp. "Fordi det er det folk vil ha". Really?? Ubalansert kropp og dårlig holdning? For det er det du får av å kun trene knebøy og sit-ups!

Du blir ikke sterk av å stå med 10 kg på stanga å trene biceps curl i 3 minutter - selv om det svir noe grønnjæ*** i musklene! Biceps er kanskje den minst viktige muskelen på hele kroppen - likevel er det den som ofte får størst oppmerksomhet! Jeg vet ikke hvordan du løfter dine handleposer - men jeg løfter den ikke opp og ned med albuen helt inntil kroppen! "Men folk elsker Les Mills konseptet Body Pump hvor man svetter og tyner seg gjennom 100 repetisjoner med knebøy mens det svir så kraftig i lårene at man er helt skjelven. De elsker det fordi det gir en fantastisk følelse å jobbe til musikk! Fordi det gir en følelse av felleskap å trene i flokk. Og de elsker det fordi de nå tror de har en godt alternativ til de bånn-tråkige treningsapparatene i treningssalen.

Ville de elsket det selv om noen fortalte dem at det ikke fantes treningseffekt i disse timene? Antakelig - folk elsker å bli lurt. Og treningsenterne går ikke av veien for å mislede dem og lure dem videre. Er det rart motivasjonen blant kundene varierer? De får jo ikke resultater!

Som Instruktør og PT blir jeg flau over landets store treningskjeder. Det er vår jobb å vite hva som er bra for kunden. Vi skal ikke gi dem placebo - vi skal gi dem resultater. Vi kan gjerne være kreative i prosessen. Det er mye som faktisk fungerer! Men å lyve? Snakke kundene etter munnen? Implisere resultater som ikke kommer? Den alminnelige kvinne i gata vet ikke at det er ved bl.a å trene ryggen at du får flat mage! Det vet vi og det burde vi stå for. 

Pinlig. Det er det det er. Pinlig.

Alanna

Jeg skal bare påpeke at det finnes sentere som er flinke til å bruke timer som gir effekt. Det er ikke alle som lyver. Men dette gjenkjenner desverre ofte de største sentrene og de store kjedene. 

På sofaen for å bli sterk

For en stund siden skrev jeg innlegget om restitusjonseliten, der jeg gjorde lett narr av dem som er redde for å bevege seg for mye av frykt for overtrening. Trene hver dag!? Det MÅ jo være klin kokos!

Og ja, for mange høres det kanskje litt drøyt ut. Men for meg er det livet. Det er mange ting jeg er nødt til å gjøre hver dag. Spise for eksempel. Spiller ingen rolle hvor mye er spiste i går, jeg kommer til å bli sulten i dag. Pusse tenner er et annet eksempel. Få i meg nok væske. Gå på do. Kle på meg. Dagligdagse ting som er en del av rutinen og en del av det som er forventet at jeg skal gjøre i løpet av en dag. Trening er bare en ny rutinebasert ting som er en del av mitt liv. Som å spise. Det må litt bevegelse til. Hver dag. Uansett hvor mye jeg rørte på meg i går, så kommer jeg til å bli rastløs i dag. Kroppen vår elsker bevegelse. Den lever for neste overload.

Sånn ja, trene til man griner! 

Neida, men man burde kanskje fjernet sminken før man begynte å svette! 

Men hver eneste overload bryter kroppen ned. River i muskelfibre, stresser hjertet, får kroppen til å jobbe på høygir for å forsyne de aktuelle musklene med nok oksygen. Det tar litt tid for kroppen å komme tilbake på plass igjen etter et sånt press. Det først når du setter deg ned for å hvile at kroppen begynner å jobbe for å bygge seg opp igjen. Sterkere enn før fordi den vil være istand til å møte en overload av samme typen uten å måtte jobbe like hardt. På den måten kan du pushe enda hardere neste gang for å få samme overloaden. Og så fort du hviler bygger kroppen opp til å kunne greie den nye utfordringen.

Det er når du hviler at du blir sterkere. Det er hjemme på sofaen foran TV at alt skjer. At kroppen tar på seg utfordringen til å klare enda litt mer neste gang.

Det ER viktig med hvile.

Noen får lære det på den sure måten.

Jeg har nevnt det før. Trening gir en ekstremt god mestringsfølelse. Den følelsen er utrolig avhengighetsskapende. For ikke å snakke om diverse lykkehormoner som speeder rundt i kroppen etter en liten økt. Det kan være fristende å gjøre dette hver dag. Kanskje flere ganger om dagen!

Jeg som jobber med trening og som kan så mye om trening som jeg gjør, jeg burde være forberedt. Jeg burde vite bedre. Jeg burde kunne si stopp. Jeg burde kunne sette begrensninger for meg selv. Tenke resultater mer enn innsats.

Men nei.

Allerede sist helg kjente jeg på kroppen at nå hadde det vært mye trening en stund. Kroppen min er vant til en heavy load trening og kommer seg fortere enn de fleste andre. Jeg pleier å legge inn restitusjondager, selv om jeg selv på restitusjonsdagene mine trener bittelitt. En liten, heftig økt på 10-12 minutter som roer ned rastløsheten, booster energien, skrur opp metabolismen og spruter lykkehormoner rundt i kroppen min. En så kort økt tar så liten tid for kroppen å komme seg fra, at jeg unner meg den selv de dagene jeg restituerer.

Men det må gå galt når den intense restitusjonsøkten på 10 minutter strekker seg over 40 minutter istedet og man ligger som slakt på gulvet etterpå med muskler som tyter av melkesyre og et hjerte som prøver å sprenge seg ut av brystet på en....

Mandag var det ny uke. Jeg kjente meg litt merkelig på morgenen. Skjelven, liksom. Men jeg tolket det som rastløshet og stakk avgårde for å trene en liten økt på et kvartér. Utrolig effektiv liten økt som totalt tok knekken på meg. Jeg begynte å grue meg til kvelden der jeg visste det ventet to gruppetimer hvor jeg var forventet å gi 110% og enda litt. Puls (enkel, men hard kondisjonstime) og HardCore.

Da jeg kom hjem kunne jeg ikke gå.

Utslitt dumpet jeg ned i sofaen og vurderte og sove der hele natten fordi jeg var usikker på om jeg i det hele tatt ville greie å bevege meg ut på soverommet. Og med viten om at jeg skulle tidlig opp for å ha en tidlig spinningtime...og en Kick-Off senere samme dag...

Sofaen <3

Spinningtimen dagen etter gikk forholdsvis greit. Kjekt med spinning er det at du setter bort kroppsvekten din og all motstand ligger i tråkket. Overtrent spant jeg i vei med 30 svette intervallere uten å komme opp i puls selv. Jeg svettet og pustet og gav det jeg hadde, men pulsen kom bare ikke opp. Noe som tyder på...nettopp...at man ikke er restituert. Ingen kunne likevel se det på meg at jeg ikke var helt på topp.

Helt til jeg skulle ha Kick-Off. Det er en time med slag og spark hvor kroppsvekten plutselig har alt å si. Spensthopp, utfall, knebøy, høye spark, jumpkick, push up....alt krever at man mobilererer kroppsvekten og flytter på den. Og har man ikke mer å gi, så greier man ikke lette fra gulvet, man greier ikke løfte bena eller flytte dem raskt nok. Så enkelt er det. Det er VELDIG tydelig om man ikke er på topp. Men proffesjonell som jeg er....tok jeg meg kraftig sammen....og sparket løs i en time på full energi. Jeg pustet lettet ut etterpå. Det gikk jo fint! Mye bedre enn jeg hadde fryktet. *puh*

Så kommer jeg hjem og igjen klapper kroppen min totalt sammen. Ikke bare kan jeg ikke gå skikkelig. Jeg kjenner at det blir vanskeligere å prate! Det krever rett og slett for mye energi å åpne munnen, lage lyder og forme ord. Kroppen min siger sammen og til slutt blir jeg tvunget til å bare legge meg til å sove. Jeg sov i 4 timer på sofaen (takk til en fantastisk Helt og herlige barn som lot meg få sove der helt i fred så lenge!) og like godt hele resten av natten etterpå.

Onsdagen er den første dagen jeg har tatt meg helt, helt, helt treningsfri (frivillig) siden slutten av juli.

Jeg kjenner at det tar tid å komme seg etter en slik krasj. Og jeg må gi kroppen min tid, samtidig som at jeg må gjennomføre timene mine på senteret. Hvordan løser man det, når man egentlig burde tatt total treningsfri noen dager? Løsningen for meg er rett og slett å sove litt ekstra på dagen. Imellom, eller etter treningene. Når man sove slapper man ekstremt godt av og dermed får kroppen mulighet til å kun bruke energi på restituere. Dette er ikke en vanlig rutine, men noe jeg gjør som et ekstratiltak hvis kroppen min bryter sammen slik den gjorde i begynnelsen av uken.

Sliten

Og selvsagt: det handler veldig mye om hva man putter i seg. Når man trener så mye som jeg kan man ikke være redd for karbohydrater! :-) Eller proteiner. Eller fett. Eller kcalorier for den saks skyld. Det skal være en viss balanse i dette, det er klart. Men kroppen holder så utrolig mye lenger om du tilfører riktig næring etter trening. Og imellom treningene ;-) Den restituerer mye fortere også!

Så søvn og riktig næring = rask restitusjon. Ihvertfall for meg.

Dette er ikke første gang jeg går på en smell. Dette er ikke engang på langt nær den værste smellen jeg har hatt. Det er nok ikke den siste heller. Det viktigste er faktisk å ta kroppen på alvor når den først gir kraftige signaler. Jeg kommer meg ekstremt fort igjen. I dag er det søndag og jeg kjenner at jeg er helt restituert og klar for to actionfylte timer i kveld! Hurra!

Det kan være en viss risiko med å trene.

Men det er livsfarlig å la være!

Alanna

Indoor Rollin'

Spinning. 

Hvordan det kunne være et konsept som folk gikk mann av huset for, det ante ikke jeg. Jeg kunne ikke fordra det. Jeg kunne ikke for mitt bare LIV fatte og begripe hva som var så gøy med å sitte på en sykkel i et mørkt rom og stirre inn i en svett rumpe akkompanert av en hysterisk instruktør med skrikestemme til monoton dunk-dunk-dunk-musikk. Jeg kunne ikke tenke meg noen større pinsel enn å sitte fastlåst på en sykkel uten hjul med lår som brant av melkesyre og absolutt minimum av bevegelse og variasjon i bevegelsesmønster. Sitte med melkesyre - stå med melkesyre - spurte med melkesyre. Og slik gikk no minuttan. Lange, seige minutter. Blikket mitt var magnetisert fast i klokka på veggen, tiden gikk ulidelig sakte mens jeg skar tenner av smerte og kjedsomhet. "Da skrur vi opp motstanden og gir på det siste minuttet!" Enda en gang? Jeg klarte knapt å tråkke rundt med takten i musikken som det var. Hvor tungt skulle dette egentlig være? Og når skulle vi egentlig få tillatelse til å skru litt ned? Jeg skrudde ned i smug og følte meg som en juksemaker. Sikkert ingen andre som noengang skrudde ned på skruen, de så ut til å bare skru opp når de fikk beskjed om det og resten av tiden satt de alvorlige og konsentrerte og stirret rett foran seg med beslutsomhet i blikket. Jeg var sikker på at jeg var den eneste i rommet blottet for beslutsomhet og vilje. Og disiplin. 

Jeg ville bare ut derifra. Og hjem. Og aldri aldri aldri noensinne røre en spinningsykkel igjen! 20 minutter inn i timen gikk jeg til slutt av sykkelen og vaklet ut av spinningsalen. Jeg kunne knapt gå. Ikke bare fordi jeg var pinnestiv av melkesyre, men fordi jeg hadde mistet all tillit til min egen fysiske form (som jeg trodde var forholdsvis god) og fordi jeg følte meg som en idiot. 

Det tok flere år før jeg våget meg inn på en spinsal igjen etter den opplevelsen. Den neste gangen jeg var med ei venninne som bare ikke kunne snakket varmt nok om spinning. Det fantes ingenting annet i verden som var så bra som spinning. Morsomt og drivende og spennende og slitsomt. Til slutt lot jeg henne dra meg inn i en spinningsal på nytt. Jeg skulle gi det en ny sjanse. 

Denne gangen ble jeg værende på sykkelen til timen var over, men det var mest fordi jeg ikke hadde lyst til å ydmyke meg selv foran øynene på venninnen min. Jeg pustet lettet ut da vi endelig fikk lov å gå og styltet hjem på stive ben. 

Enda flere år gikk og jeg bestemte meg til slutt selv om at jeg bare var NØDT til å lære meg å like spinning. Det var rett og slett for stor helse- og treningsgevinst ved denne begredelige aktiviteten til at jeg som var så seriøs med treningen som jeg var (er), kunne gå glipp av den!

Det var ikke annet å gjøre enn å klatre opp på en spinningsykkel, bite tenna sammen og lide meg igjennom nok ganger til at det i det minste ble en vane. Og tross alt. Det finnes tusenvis av gale mennesker som LIKER denne aktiviteten. Som ELSKER den. Det må ved all sannsynlighet kunne være en mulighet for at også jeg ser lyset? 

Jeg bestemte meg for å gi blaffen i instruktørens befalinger og kun kjøre løpet i mitt eget tempo. Skru opp og ned som jeg følte for og bare gi det jeg hadde å gi - ta det med ro tilogmed, og heller konsentrere meg om å nyte musikken. Målet var å komme seg igjennom timen. 

Det funket. Jeg gikk på 1-2 spinningtimer i uka og belønnet meg selv med en herlig saltime etterpå. Jeg var sikker på at jeg gjorde alt "feil". At jeg ikke tok i nok og at jeg jukset når jeg skrudde opp og ned på skruen etter mitt eget skjønn. Men jeg la merke til at jeg svettet noe helt vanvittig - og jeg ble definitivt sliten! Antakelig fordi jeg var i så elendig form, tenkte jeg. Sliten, men ikke utmattet. Jeg la også merke til at det var stor forskjell på instruktørene. Og på timene. Musikkvalg, instruksjoner og motivasjonsmetodene var forskjellige. Jeg prøvde alt mulig av timer - unntatt de timene man bruker pulsbelte. Joda, jeg gikk på timene. Men uten belte. Jeg var sikker på at jeg kom til å bli avslørt som den juksemakeren jeg var. Anonymt eller ikke, jeg hadde ikke egentlig lyst til å se det selv heller. Jeg var i læringsfasen tenkte jeg. Jeg holder på å bli vant til dette. 

Jeg så ikke lyset. Men jeg oppdaget at det var et par instruktører jeg likte. De med litt humor, som la inn overraskende låtvalg, hadde godt humør og en god dose selvironi i løpet av timen. Jeg likte også de som var flinke til å motivere - som fikk meg til å føle meg som en kriger til hest. 

Så tok jeg mot til meg og prøvde et pulsbelte. Jeg mente det var tid for å ta skrittet fult ut og faktisk prøve å få noe treningseffekt igjen for de timene jeg la inn hver uke. Jeg hadde ingen idé om hva makspulsen min var, men jeg fylte ut etter tommelfingerregel-prinsippet (220 minus alder), bet tennene sammen og satte meg klar på en sykkel. 

Det viste seg at jeg ikke var noen juksemaker likevel. Pulsen lå og fløt i de øverste sjiktene uten at jeg følte at jeg skulle dø på noen måte. Uten at jeg presset meg noe mer enn jeg gjorde uten pulsbelte. 

Jeg oppdaget også at jeg slet med å holde pulsen lavt nok på "langkjørings-klassene". Og det ble raskt kjedelig å spinne på oppvarmingsnivå i en hel time. 

Etter å ha testet ut spinning i et halvt år var jeg kommet til denne konklusjonen: Det var kun to av timene på senteret jeg likte. Og det var på grunn av instruktørene på akkurat de timene. De fleste andre timer dro jeg meg igjennom på halv lyst og noen få var så dårlige at jeg visste ikke om jeg skulle le eller spy. 

Spesielt avskydde jeg timer hvor instruktøren skulle ha oss til å late som om vi syklet ute. Bakker og veistrekninger og klatringer. Jeg fikk ingenting ut av det og hadde lyst til å protestere hver gang hun påstod noe. Hver gang vi skulle "klatre" eller "sykle oppover en bakke" så betydde det at vi skulle stå og sykle. Noe som for meg var idiotisk. Alle moderne sykler har ørtogførti gir. Jeg sitter ofte oppover bakkene, jeg, pesende med raske tråkk og på lett gir. Dessuten er det helt unaturlig at man sykler "utesykling" uten å finne en eneste nedoverbakke? 

Dette er noen av de dummeste instruksjonene jeg har hørt på spinning: (Med mine tankesvar i kursiv)

Vi skal sykle i oppoverbakke, så nå blir det en del tunge tråkk!
- Hvor er girene på sykkelen min?
Vi nærmer oss mållinjen så nå setter vi inn en spurt på 45 sekunder!
- hvis jeg spurter ekstra fort, kan jeg gå tidlig?
Da kan halvparten komme fram i feltet og dra.
- Det må være noe gæli med sykkelen min. Jeg står stille!
Vi nærmer oss enda en oppoverbakke.
- Hva slags terreng er dette? Finnes det ingen nedoverbakker?
Kjenner dere sola i ansiktet, folkens? Og vinden som suser i ørene?
- Nei. Det er faktisk mørkt her! Kanskje det svartner for meg?
Nå er vi snart på toppen! Kom igjen!
- Alt jeg ser foran meg er en svett rumpe og den har vært der hele tiden.
Vi er halvveis i løpet, vi er kommet til en slette, syklingen går lettere og vi kan roe ned pulsen litt.

- Instruktør! Du sykler feil vei! -Og det er definitivt ikke noe lettere bakover her!

Når vi flyttet og jeg startet på SiT, tok det lang tid før jeg i det hele tatt gadd å finne ut hvor spinningsalen var lokalisert. Og jeg turde ikke bevege meg inn på en eneste time. Jeg visste at sjansen var stor for at timen ikke var helt etter min smak (som sagt - det viser seg at jeg er supermegakresen) og det fantes utallige andre timer som var mye mer fristende i sal. 

Jeg hadde visst ikke egentlig lært meg å like spinning. Jeg hadde lært meg å tåle det. På en annen side, så hadde jeg ved en og annen anledning tråkket løs med hele meg bare fordi musikken var fantastisk og instruktøren var god. Det var noe i dette spin-konseptet. Men hvordan kunne jeg virkelig lære meg å like det?

Hvis det skulle være så vanskelig å finne en instruktør og en time som jeg likte - så fikk jeg vel gjøre det selv, da! Plukke min egen musikk og være min egen motivator. 

Det blir ikke mer moro enn du lager sjøl, tenkte jeg og ble med på spinningkurs. 

Jeg hadde en fantastisk spinningtime på åpningsdagen av SiT Idrett Portalen fredag denne uken. Jeg tråkker og synger og jubler og veiver med hendene og spiller luftgitar i gitarsolopartiene. Beina går og jeg blir svett svett svett. Kundene flirer og smiler og kikker på hverandre. Det er mulig jeg fremstår som sprø, men jeg koser meg bare så veldig. Jeg bruker ansiktsuttrykk og tonefall bevisst, som motivasjonsstrategi og klapper i hendene og teller og brøler. Du ser det kanskje for deg? Du synes kanskje det høres ut som om jeg er gal? Vel, det er mulig. Men det er i det minste helt ekte.

Jeg så lyset til slutt. Jeg elsker spinning. Det må bare skje mye. Monotone spintimer hvor vi bytter på å sitte og stå hvert 5 minutt blir altfor kjedelig. Hos meg byttes det stadig vekk. Sitte, stå, styrketråkk, spurt og jumping. Musikken er der for å inspirere, så hvorfor ikke bruke den og dens naturlige skifter i energi? 

Og hvorfor i hælsike skal vi late som om vi sykler ute? Jeg vet ikke om jeg synes utesykling likner på innesykling i det hele tatt - og jeg har, tro det eller ei, lært meg å like begge deler. 

Og

Mitt store eureka: Det skal jo ikke være vondt å sykle! Motstandskruen er der nettopp for at man skal kunne justere motstand. Opp OG ned. Hele tiden. Melkesyre som brenner i låra er prestasjonsnedsettende. Så om instruktøren befaler at du skal "skru opp og gi på" så gi blaffen i han/henne og skru som du vil selv. Det er bare du som kjenner at du er sliten. Det er bare du som vet om du har mer å gi. 

Prosjekt magemuskler - flere bilder

For dere som har kikket innom tidligere så vet dere at jeg aldri på noen måte har hatt noe seriøst "prosjekt magemuskler" før, mest fordi jeg trodde det var en uoppnåelig drøm.

Jeg har strevd i mange år for å få den kroppen jeg ønsket meg mest. Søsteren min sin. Jeg har vært innom alt fra spiseforstyrrelser til overtrening, mageøvelser og kardio og selvsagt har jeg testet ut styrke i apparater. -Selv om jeg aldri følte meg helt hjemme der.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært misunnelig på min herlige søster og hennes fantastiske kropp - som hun hadde helt naturlig uten å egentlig gjøre så mye for den.

Nå vet jeg at hun har hatt et minst like problemfylt syn på sin egen kropp som det jeg har hatt på min og vi har begge vært usunt opptatt av og bevisst på hver vårt "tempel". Faens tempel. Fengsel var mer ordet. Det var ihvertfall slik det opplevdes.

Saken var bare den at hun så fantastisk ut uansett. Fotomodel uansett vekt (sa jeg uansett vekt? På sitt "tyngste" veide hun like mye som jeg på mitt letteste), flat mage selv som gravid (vel, kanskje ikke - men JEG så ut som en flodhest. Hun ble sjekket opp av ukjente menn) og absolutt ingen lovehandles whatsoever. Litt kardio og magemusklene flakset.

Hvem ville vel ikke ønske seg en sånn kropp?

Jeg sluttet aldri å ønske meg de genene hun tydeligvis har fått servert enda jeg stod først i køen, men til slutt slo jeg meg til ro med at magen min alltid ville være bittelitt mykere, med litt lovehandles og med tendens til å tyte over buksekanten om den var litt i strammeste laget.

Gudene skulle vite jeg hadde lagt inn utallige timer, i årevis, på treningssenter for å få en slik mage.

Til slutt må man bare innse at det ikke er oppnåelig. Face the facts. Se realiteten i øynene. -Eller i den litt utflatede navelen, kanskje.

Jeg fikk være glad jeg i det hele tatt greide holde vekten sånn nogenlunde. Og hey, jeg hadde da vel attributter som ikke var så værst attraktive - selv jeg. Fokus på dem. Mage eller ikke. Nei?

Nei, egentlig ikke. Men du vet. Man er da kvinne. Man setter opp et stort, litt stivt smil og forteller seg selv at man er fornøyd med seg selv. Man er da det. Ihvertfall noen ganger.

Så kom jeg over BodyRock. Det har jeg fortalt om her. Jeg var facinert og insiprert, men hadde liten tro på at det kunne ha noen spesiell effekt på sånne som meg. -Som har prøvd alt og allerede trener mange timer i uka.

Hva kunne vel fattige 12 minutter daglig gjøre ekstra for kroppen min som ikke 1-2 timer trening kunne fra før av?

Men så bestemte jeg meg for å prøve likevel. I sommerferien - når senteret var stengt og jeg var i treningsabstinens - desperat etter bevegelse.

Det tok to uker - TO FUCKINGS FATTIGE UKER - før jeg så resultater. Jeg så faktisk antydning til....hold pusten...magemuskler! Dette har jeg skrevet om her.

Nå har jeg BodyRocket i ca 2 måneder. Det er tid for en oppdatering. Jeg har hatt ca én økt hver dag. I tillegg til timene mine på SiT.

Fantastisk bilde. Flatterende. Virkelig. Tatt i slutten av juni. 

Om morgenen. *Yey*

Nærbilde. 

Etter to uker. 

Nå-ish

Litt mer power. Litt strammere i fisken. 

Fremdeles like trøtt om morran.

Vet ikke jeg. Er ikke så greit å se av bildene kanskje. Men jeg er definitivt på vei til magemuskel-land. 

HURRA! 

Det er mye jeg klør meg i hue av når det gjelder BodyRock. Mye av det hun gjør, måten hun legger opp øktene sine på, går imot alt jeg har lært om styrketrening og kardio. Spesielt styrketrening. 

Derfor er det litt spesielt å snart være PT og måtte innrømme at hey, det er ikke tvil om at er fungerer! Jeg har faktisk aldri vært borte i noe som er like effektivt...

Alanna

Energidonasjon

Som instruktør er det en del av jobben å være sprudlende blid og full av energi hele tiden. Hvis instruktøren gir 80%, gir deltakerne kanskje 50-60%. Alle bevegelser skal være tydelige, store, bestemte og ivrige. Kneløft til under haka, og armene i taket.

Men instruktører er mennesker som alle andre, og som alle andre har vi gode og dårligere dager.

Å være instruktør på en god dag føles som å fly. Man er helt trygg på det man gjør, selv om man skulle misse et trinn eller bomme på en telling, eller gjøre andre småfeil. Det er lett å ta tilbake kontrollen og bare smile av det. Sannsynligvis gjør man ikke feil heller. Og man er i form til å legge inn små endringer eller overraskelser i nesten oppbrukte programmer. Slike dager oser det energi av hele lokalet og deltakerne smiler og man føler seg som en konge der man står foran forventningsfulle, svette fjes som venter på at du skal fortelle dem hva de skal gjøre next.

I dag var ikke en sånn dag.

Jeg satt og kikket på klokken hele dagen, ventet på at den skulle nærme seg 17 og at jeg skulle gjøre meg klar til å dra. Jeg var tung i kroppen og hadde mest lyst til å være hjemme og se på TV og kose meg med gutta mine.

Til slutt var det tid for å dra. Jeg kastet meg på sykkelen med Mac'en i sekken, klar for å ha timer. Klar. Men tung. Jeg prøvde å smile for meg selv der jeg satt på sykkelen på vei til senteret. Men det ble ikke helt ekte. Jeg prøvde å fokusere på hyggelige ting og så for meg en time full av energi og smil. Det pleier å gjøre susen.

Men ikke i dag.

Noen dager må humøret komme litt mer av seg selv. Jeg pleier ikke være så bekymret. Noen ganger må jeg komme igang med programmet før iveren setter inn for fullt og jeg sprenges av energi! Jeg elsker jo jobben min. Elsker den! Kan ikke tenke meg noe mer spennende og givende enn å hjelpe andre mennesker å finne treningsglede i hard trening.

Kick-Off gikk sin gang. Det er morsomt, og det er herlig. Ekstra kult med Kick-Off er nettopp dette at man ikke TRENGER å være blid som en lerke hele tiden. Dette er timen for sinne og frustrasjon. Nå hadde jeg ikke mye slikt i dag, men graver man litt er det på tunge dager lettere å finne litt sinne, enn sprudlende glede! Jeg la alt jeg hadde i timen og kunne se en masse slitne, fornøyde ansikter da den var ferdig.

Jeg var ferdig jeg også. Vanligvis har jeg en masse energi etter at en time er ferdig. Men i dag kjente jeg at jeg var "mett" etter Kick-Off. En time med spinning etterpå var bare ikke fristende. Men det hører med til søndagen, så det er ikke annet å gjøre enn å prøve å omstille hjernen og kroppen på enda en time intens trening.

Spinningsalen var fylt opp bak. Det var 7 mennesker der. Jeg har ikke noe imot få mennesker på timene mine. De som kommer - om det er 2 eller 20 - kommer for å trene og for å få en treningsopplevelse. Men jeg vet erfaringsmessig at det er tyngre å få opp energien i rommet med færre mennesker enn med full sal.

Jeg starter. Litt på overtid, fordi jeg er tung og treg. Men vi er raskt igang og til min overraskelse fyker energien i taket! Folk tråkker, puster, spurter og svetter. Jeg legger alt jeg har i timene mine. Hver gang. Men i dag føler jeg ikke at jeg har så mye å gi, og dermed blir jeg nesten sjokkert når jeg ser hvor mye deltakerne tar i. Det er nesten så taket løfter seg, og jeg er alvorlig redd for at de skal ramle av syklene en etter en.

Det hele er fantastisk!

Første arbeidsperiode sleper jeg meg nesten igjennom. Jeg kan ikke ha for høy belastning uten at jeg kjenner det surne i bena og jeg strever litt med å få pulsen skikkelig opp. Sier jeg sleper? Sakte, og nesten uten at jeg merker det kommer energien tilbake. Rop og oppmuntring blir ivrigere og mer spontant. Armene mine fyker i været og bena mine går som trommestikker. Det er lenge siden jeg hadde så mye energi! Andre arbeidsperiode går så raskt at jeg er nesten lei meg når den er over og pausen er igang. Jeg gleder meg til siste arbeidsperiode og slenger inn en ektefølt oppmuntrning til de slitne deltakerne og jeg setter igang igjen med et brøl. Ihvertfall brøler jeg inne i hodet mitt. Sikkert høyt også. Jeg gjør sånt. Og synger. Og hytter med nevene som på rockekonsert. Og ELSKER å trene!

Plutselig er det over. Jeg er på vei hjem. Det regner i bøtter, men jeg bryr meg ikke om det. Inne i hodet mitt trener jeg enda.

Hjemme er Helten trøtt og ungene på vei i seng. Jeg har lyst til å danse. Trøtt? Nå? NEI!

Så nå sitter jeg her. De våte klærne mine henger over en stol og tørker. Det er fult kaos i stua, ettersom gulvet skal skiftes. Helten har lagt seg. Og jeg sitter her og elsker jobben min.

Det er dager som dette hvor jeg virkelig skjønner hvor heldig jeg er som tvinges på jobb. "Tvinges" til å trene på dager hvor jeg antakelig ville blitt hjemme om jeg hadde valget. Istedet måtte jeg på jobb og fikk to timer intens trening og mer energi enn jeg har hatt hele helgen.

Nå gleder jeg meg til en ny uke!

Jeg tenkte egentlig å ta en restitusjonsdag i morgen. Men hvis all denne energien ikke blit borte i løpet av natten, så er ikke det aktuelt for fem flate øre!

Tjooohoooo! Hei hopp!

Alanna 

Jeg vil, jeg vil, jeg vil --- IKKE!

Noen dager er bare slik at man liksom aldri helt våkner! 

Et bilde kan si mer enn tusen ord...

Jeg sov litt dårlig i natt. Mye fordi min sengepartner, Helten, var helt vill og gal i senga i natt. Og ikke på den morsomme måten. Det er vanskelig å sove godt ved siden av en som vrir seg, snur seg, klør seg og snakker i søvne. På et tidspunkt gikk han faktisk til angrep på meg. Jeg er dessverre en "light sleeper" og får rimelig store problemer med å holde søvnen fanget om noen lager lyder og bevegelser innenfor nærmeste meteren. 

Dessuten har det vært store treningsmengder den siste tiden. Det har vært BodyRock (mitt herlige krydder i hverdagen) og det har vært mine egne elskede timer (mitt liv, min lidenskap <3) på SiT. I tillegg har vi vært bilfrie i et par uker og da er man jo tvunget til å finne alternativer. Buss er tungvint og dyrt, så bena eller sykkelen har blitt brukt der det har vært mulig. Det er jo faktisk en del trening i å sykle opp Trondheimsbakkene også! I tillegg til dette har jeg fått lov å være med på SiT Stand og reklamere for det nye senteret som kommer, og timene vi tilbyr, med Corebar i hånd og høye kneløft. 

Ja. Også har jeg tre barn og fly etter, da. 

I dag våknet jeg uten å egentlig ha sovet og da våkner man uten å egentlig våkne. Jeg ble bare gående i en sånn halvvåken tilstand med en kropp som var sliten og øyne som var våkne og hode som ikke riktig fungerte. Helten foreslo at jeg skulle legge meg igjen. Men jeg var ikke trøtt. Ikke egentlig. Bare sliten. Og ikke helt våken. 

Og absolutt uten noe som helst lyst til å trene! 

Jeg slepte meg rundt i stua i et par timer. Ventet på at hodet skulle klarne og at lysten skulle komme flommende over meg. Kanskje i kveld? 

Eller kanskje jeg bare skulle ta dagen fri og slappe av? Restituere med rumpa godt ned i sofaen? Bena på bordet. Mac'en i fanget. 

Men så var det det igjen, da. At jeg har tre barn og enda et par på låns (akkurat i dag) og en sliten Helt som har vært på intensivt kurs med jobben i to dager. (Intensivt kurs med jobben betyr jo helst egentlig fyll og gøy og er du heldig så husker man noe nyttig også - men man blir jo sliten) Å vandre rundt som en halvvåken zombie i første gir funker bare ikke når man er mor og tante på samme dag. 

Såe.

Kaffe?

Jeg er ikke fremmed for å ty til kaffe eller energidrikk (uten sukker) når jeg trenger å våkne litt. Men det er bare én ting som funker enda bedre enn koffein. 

Trening. 

Tvinge hjertet til å slå fortere. Sette musklene til arbeid. Sende blodet rundt i kroppen og åpne kapillærer som ikke brukes i hvile. Utnytte oksygenen i blodet bedre. Booste cellene til å frigi en masse energi.  Og frigi en strøm av hormoner i hele kroppen. Adrenalin. Dopamin. Endorfiner. 

Det er rett og slett umulig å være trøtt etterpå, er det ikke? 

--- -- ---

Vil ikke!

Det er utrolig hvor vanskelig det er å dra seg på trening når kroppen helst vil ha ryggen godt inne i stol?! Hodet mitt leter febrilsk etter gode grunner til å bli sittende, og når jeg tvinger den til å reise seg opp løper blikket mitt over rommet i håp om å finne noe som kan stoppe meg. Jeg skifter til treningstøy og leter etter timeren min. Kjenner kroppen sukke i protest bare jeg tenker på alt utstyret (dip station, en ball og to håndvekter på 5 og 16 kilo)  jeg skal ha med meg opp på plassen for å få en god treningsøkt. Åååå, men det er jo kaaaaldt, hyler huden min når jeg henter utstyret på verandaen og får kjenne på høstluften. Pøh, sier hodet mitt. Sola skinner. Det er en perfekt dag å trene på. Jeg lemper med meg utstyret opp trappen (vi bor i en kjellerleilighet), legger det fra meg på plassen og truer kroppen min til å sette det ene benet foran det andre i så stor fart at man kan kalle det jogging. 

Oppvarmingsrunden tar 8 lange minutter og jeg holder på å gi meg allerede etter bare et par hundre meter. Bena er så tunge. Lysten er så liten. Jeg venter på at det skal løsne, men det gjør egentlig ikke det. Jeg vil bare hjem. 

Heldigvis er det hjemme jeg skal trene. Jeg blir gående å sose i halvannet minutt. Gå rundt meg selv og klø meg i hodet og lure på hvor treningsgleden blir av. Til slutt må jeg bare starte. Det er nå eller aldri. Det er dumt å kaste bort en oppvarming. 

Så starter jeg. Hopp og snu og knebøy. Det var da aldeles ikke så ille? Liten pause. Notere resultat. Videre til dip station. Det er tungt å løfte seg opp, men jeg nærmest kjenner jeg blir sterkere i ryggen. Det er motiverende. Stressa pause. Neste øvelse. En ny øvelse. Morsom øvelse. Gjør jeg det riktig tro? Jeg kjenner etter i kroppen. Er ryggen rett? Har jeg god teknikk? Hvor kjenner jeg det - rumpa, lårene, core? Jeg er helt til stede i øvelsen. Plutselig er tiden ute. Neste øvelse. Oj, denne var ikke så slitsom som den så ut? Er jeg bare så sterk? Eller gjør jeg noe feil? Hopp og ut og sammen og hold stabilt i ryggen. Jeg svetter. Og smiler. Kampen mot klokka. Klarer jeg å slå tiden til gutta mine? Elia greide 6 runder. Åh, der har jeg gjort fem og klokka har enda ikke ringt! Litt til. Svir i lårene. Armene løfter meg ikke så raskt som jeg ønsker. Pip-pip-pip! Jeg slo Markus men ikke Elia. Mine fantastiske gutter. Jeg er fornøyd. Svetten siler. Hjertet pumper. Jeg vil gjøre det igjen! Mer! GIVE IT!

Løøøøøøft! 

Noen timer senere har det roet seg såppas at jeg velger bilen til butikken istedet for å sykle. Men hodet, kroppen og øynene er ihvertfall samkjørte igjen. Det er fremdeles godt å sitte, men ikke så godt at jeg ikke blir rastløs av å sitte å blogge og må ta pause for å rydde litt i leiligheten. Bare for å få litt bevegelse. 

Og nå kan jeg kose meg med kaffen også. Uten å bli sjelven i kroppen og bomull i hodet. 

Alanna

Når sofaen vinner...

Motivasjon.

Hvor kan man kjøpe det? 

Er du en av dem som må tvinge seg på trening? 

Du VET du burde trene. Du føler på det. Dårlig samvittighet. Komplekser kanskje? Litt mer mage enn du skulle ønske deg. Eller du trenger litt mer overskudd og VET at trening ville gitt deg det...men det er bare så tiltak!

For meg selve bildet på demotivasjon. 

-Helt til nå! (Innlegg kommer)

Kanskje misunner du alle de som ser ut til å tyte over av treningsglede. Eller, misunner dem, du liksom. Blir sliten av dem er vel mer greia. Er det mulig å være såååå glad i trening, da? Og går det ikke utover familie og fritid og sånt? Hvordan får de tid til det mellom studier og jobb og familie og fritidsaktiviteter og venner og seg selv? 

Joa, det er ikke egentlig det at du misliker å trene. Det pleier å føles helt greit når du først har kommet deg dit og står og hopper i en gruppetime. Zumba er faktisk litt gøy. Det føles tilogmed helt greit når du er midt i det styrkeprogrammet du har fått av en veileder. Du gjør det du får beskjed om, blir litt svett og passe sliten, og du er fornøyd om du har greid å besøke senteret to ganger i uka. -Noe mer enn det og du er redd for å bli lei. Du kommer og går litt i halvsøvne hver gang og har ikke noen klar formening om hvorfor du egentlig er der. Hvorfor jeg trener? Neish...jeg prøver å holde meg i form, da vettu... -Og håper ingen spør hva "i form" betyr - for det vet du ikke selv.

Egentlig trener du fordi du føler det er forventet av deg. "Alle" maser om at det er farlig å ikke trene, og du flashes med halvnakne kropper hele dagen. Ingen av dem har mage som din. Ikke celulitter heller. For den saks skyld. Du tror det er urealitstisk, men du har en liten drøm om å se ut bittelitt mer sånn som dem.

Ikke helt fornøyd med kroppen min her...

Resultatene er det litt så som så med. Vekta går litt opp og ned. Er ikke det normalt, da? Kanskje fikk du et glimt av bicepsen din en gang. Kanskje var du nedi den buksa som ligger innerst i skapet og mobber deg. Men så skjedde det så mye greier hjemme og på jobb eller kanskje var det eksamenstiden som forstyrret? Ferien ble litt vel lang? Det ble liksom lenger mellom hver gang du var innom og dørstokkmila ble lenger og lenger og så kokte liksom treningen bort i kålen og etter noen måneder som støttemedlem tok du til vettet og meldte deg ut. Ikke verd å kaste bort penger på noe man ikke benytter seg av! Det var egentlig litt deilig å bli kvitt skiten. Det gav deg bare dårlig samvittighet at du aldri avla besøk.

Du vet du burde trene. Du føler på det. Men sofaen vinner likevel. Det er så godt å sitte når man kommer hjem fra jobb. Særlig når man har vært på skolen først. Billig underholdning på TV og kort vei til sjokoladeskapet. "Har bakt muffins. Kosekveld med kjæresten i kveld <3" 4 people like this. 

Du har egentlig forsonet deg med tanken på at du alltid kommer til å ha de ekstra kiloene. 

Dårlige gener. 

Eller er det dårlig vilje? Svakt menneske?

Motivasjon. 

Hvor får man kjøpt det?

Spol fram til 1:09

Faktum er at motivasjon sjelden kommer av seg selv. Jeg kjenner mange tidligere sofagriser som i dag trener med innlevelse og stor glede. Ingen av dem våknet plutselig en morgen med en lysende pære svevende over hodet og liksom bare..."ååååååh, jeg bare må TRENE altså. NÅ, liksom. Det bare kløøøør i kroppen min! It's so strong I think I feel a SONG coming! What a feeling! Bein's believin!"

Ingen.

Motivasjon må lokkes fram. Læres opp, om man kan si det sånn. Motivasjon er som en superkraft som alle har tilgang til - man må bare lære seg å kontrollere den!

Og hvordan gjør man det?

Vel. Aller først må du slutte å være så tilfreds! Gå og finn et helspeil. Ta en skikkelig god kikk og spør deg selv: Er dette slik jeg vil være?


For tro meg. Herfra går det nedover. That's the ugly truth!

Hvis ikke!

Hvis ikke du BESTEMMER deg for å gjøre forandringer.

Men du må bestemme deg!

Alanna

Det som kommer først...

Å være instruktør er verdens beste jobb. Å stå foran en sal full av deltakere og se at de følger dine minste vink er et superkick av dimensjoner. Det finnes ikke noe bedre enn å se svetten sprute, se røde ansikter og grimaser av anstrengelse. Se at de smiler mens de skvises for glykogen og fett mens armer og ben veives og flyttes mer eller mindre kontrollert i alle retninger. Det er en fantastisk følelse å snakke med nysvette deltakere etter timen, se at det glitrer av øynene deres og vite at de gleder seg like mye til neste gang som det du selv gjør.

Derfor legger vi også mye engasjement og energi i prosessen når vi koreograferer eller forbereder en ny time. Det er mye å ta hensyn til for å lage en time med rett oppbygning og intensitet, slik at du som deltaker får optimal treningseffekt.

Først og fremst skal det være trygt å trene. Alle trinn og bevegelser må være gjennomtenkte med tanke på teknikk. Poenget med trening er jo å forebygge skader. -Ikke påføre dere dem! ;-) Det skal være lagt opp en god oppvarmingsdel som gjør deg god og varm og som implementerer øvelser som likner de vi skal bruke senere i programmet. (Vi kunne jo bare løpt rundt i ti minutter - men det hadde vært fryktelig kjedelig...og ikke like bra, heller)

Dernest skal timen være lagt opp slik at du får best mulig effekt av treningen. De fleste timene på SiT er kondisjonsbaserte timer. Med unntak av Pump, som er en ren styrketime. Litt av poenget med kondisjonstrening er å øke oksygenopptaket ditt, slik at kroppen din brenner mer fett i hverdagen. -Og fordi det gir en utvikling i formen din. Hvis vi aldri kommer over den anaerobe terskelen (anaerob terskel = der hvor musklene krever energi fra kilder som ikke krever oksygen) vil det ta fryktelig lang tid å få noen utvikling i formen. Samtidig greier vi ikke holde på over anaerob terskel i en hel time!

Jeg vet ikke med deg, men jeg er ihvertfall sånn at når jeg skal på trening, så forventer jeg en skikkelig treningsøkt - full uttelling. Hvis timen jeg går på har moderat intensitet hele veien går jeg fra timen uten å ha følt at vi egentlig kom igang og dermed føler jeg også at jeg har kastet bort en dyrebar time. Nå har vi varmet opp i en halvtime...når starter vi egentlig? (Mulig det er ekstra viktig når man er mor, at den timen man setter av til trening brukes så effektivt som mulig, ettersom all trening stjeler tid fra familien)

Men like galt blir det om instruktøren setter inn full pupp fra første låt, slik at man har melkesyre før det har gått 20 minutter av timen og man må kjempe seg igjennom med stive bein og trangt blikk.

Derfor skal man holde tunga rett i munnen mens man setter sammen trinn og stokker om på låtene slik at pulsen går litt opp for å holde seg der en stund og litt (ikke helt!) ned for å finne igjen pusten slik at man holder ut hele timen. Da blir treningseffekten blir så komplett som mulig.

Musikken må være variert og drivende og den kan verken gå for fort eller for sakte. Det skal være en jevn fordeling mellom mannlige og kvinnelige artister (man blir ubevisst mentalt sliten av å bare høre kvinnestemmer eller bare mannstemmer), en spredd variasjon av musikksjangere (litt for alle), og man må helst plukke litt fra forskjellige ti-år også (Kontraster lager liv i programmet).

Det å plukke ut musikken er kanskje det som tar lengst tid. Man skal ta hensyn til alle disse tingene, samtidig som man er nødt til å velge musikk man faktisk liker! Det er vanskelig å være inspirerende når man ikke er inspirert! Det kan være utfordrende ettersom man er forventet å dekke alle sjangere. Jeg er bl.a ikke spesielt glad i trance, og dermed må jeg lete nøye før jeg finner låter jeg kan like i den sjangeren. Men den som leter den finner. Det finnes alltid unntak man kan tåle og kanskje kan det være den låta som blir timens høydepunkt! En annen ting er at vi har et høyt forbruk av musikk. Låter brukes og gjenbrukes og når de er brukt opp, må man finne nye. Man er alltid på utkikk etter god musikk som kan brukes i timene. Man teller takter overalt (kino, fest, klesbutikken...) og gleden er stor når man hører noe nytt som man kan bruke.

Så skal man analysere musikken, telle taktene, dele opp musikken i mindre deler og fylle inn trinn som fungerer og fenger. Og det skal være effektivt og det skal være morsomt. Og selv om det enkle ofte er det beste, er det viktig med variasjon. Variasjon gjør at kroppen din ikke rekker å venne seg til bestemte bevegelsesbaner og det gir en utfordring for forskjellige musklelgrupper på forskjellige måter. Dessuten rekker ikke timen å bli kjedelig et sekund, og det er kanskje det viktigste av alt! Det er også viktig å utfordre kroppen til å gjøre ting den i utgangspunktet ikke kan. Derfor legger vi inn trinn som er noe mer kompliserte her og der. Det er viktig å ha noe å strekke seg etter også mentalt (koordinasjonsutfordringer) når man er på trening. På den måten vil du alltid være "i øyeblikket", bevisst på hva du gjør og hvordan det kjennes for deg og din kropp.

Så gjenstår øvingen. Før vi presenterer timen for deltakerne, står vi i timesvis og øver på vårt eget program. Vi tester ut hvordan trinnene fungerer i praksis og passer på at alt flyter naturlig. Det gjelder å memorisere alle trinnene for seg selv, og å bli kjent med låtene slik at man vet når skiftene i musikken skjer! Slik kan vi lede deltakerne igjennom overganger og trinnbytter uten å måtte stoppe opp i koreografien. I denne delen av prosessen skjer det mye finjusteringer. Noen koreografier byttes helt ut, andre låter kan man oppdage at ikke egentlig fungerer i det hele tatt og dermed må hele låta kastes og erstattes med en ny.

Til slutt ser man seg fornøyd og kanskje rekker man også å teste timen på en annen instruktør for å få øvd seg foran et publikum (her kan det igjen skje finjusteringer ettersom det er ganske annerledes å lede noen igjennom et program, og det å ha programmet ferdig i sitt eget hode! Plutselig var ikke det refrenget eller det mellomspillet så langt som det virket da du øvde alene? Kanskje ble den ene låta litt for monoton allikevel? Kanskje ble den tredje litt for komplisert? Sånne ting er utrolig godt å få prøvd ut før man står foran fullforvirret sal!

Ja. Det krever mye jobbing å forberede et program. Det tar tid, konsentrasjon og energi. Og kreativitet.

Men det er utrolig moro. Hele prosessen er gøy. Og når man er klar gleder man seg som en unge til å vise fram og lære ut den ferdige timen.

Nå har høsten startet igjen i SiT og full timeplan startet denne uken. Hele sommeren har vært preget av leting etter musikk og kreative utløp som skal på plass i forskjellige programmer.

Slik ser det ut når Elin og jeg øver sammen. Elin skal ha Step/Pump denne høsten og har laget et spennende, morsomt og effektivt program som jeg fikk være med å teste. Her ser dere en liten smakebit.

Alanna

Treningslykke?

Er trening morsomt? Liker du å svette? Puste tungt? Løfte tungt? Se bra ut?

Ser du bra ut? 

Kan du smile til deg selv i speilet og si til deg selv at slik du ser ut nå har du lyst til å se ut resten av livet? Selv har jeg funnet meg selv i mange forskjellige størrelser og jeg har rotet rundt i desperate kurer og dietter og misforståtte treningsopplegg. I håp om å våkne i morgen med en helt annen kropp enn den jeg så i speilet i dag. Det finnes kanskje ikke snarveier. Men å rote rundt med tilfeldige halvbillige løsninger er å gjøre narr av seg selv. Du skulle begynne å ta deg selv og dine drømmer seriøst. 

Hvordan kan du finne treningsglede? 

Avskyr du treningssenter? Synes du det er kjedelig å løpe rundt i skogen på måfå? Synes du det er dødtrist å ta sit-ups på stuegulvet? Mangler du koordinasjon nok til å mestre aerobic-timer eller dans? Synes du DVD'en med hjemmetrening bare var spennende første gang? Det betyr ikke at du misliker trening! Trening kommer i mange former. Alle liker å bevege seg, det gjelder å finne ut hva slags bevegelse du liker! På hvilke premisser kan du trives med trening? Og hvordan kan du finne ut av det?

Når man gleder seg til trening - hver gang!

Hva kan trening gjøre for deg? 

Hvilke effekter har trening utenom det fysiske? Hva har trening med sexlivet ditt og gjøre? Hvordan kan høy puls og tunge løft gjøre det lettere å løfte humøret? Hva med lykkefølelse og positivitet? Alle aspekter i livet kan bli bedre med fysisk trening. Trening er kanskje ikke svaret på alle problemer, men du kan oppdage at flere problemer blir lettere å takle, eller kanskje tilogmed lettere å løse. 

Hvordan lykkes du med treningen din?

Har du trent i mange år, og ser likevel mer eller mindre ut som da du startet? Eller har ikke resultatene blitt slik du forestilte deg dem? Er drømmekroppen kun en ønskedrøm, eller er det mulig å gjøre det mer reelt for deg? Kommer motivasjonen i bølger og forsvinner i lange perioder? Jeg har møtt mennesker som mer eller mindre har gitt opp fordi de føler at resultatene de håpet på enten ikke har kommet i det hele tatt, eller de har vært midlertidige. Mange føler de ikke har tid til å trene, eller de synes det er vanskelig å mobilisere lyst til det. Kanskje det er langt til treningsssenteret? Jeg har selv hatt slike perioder. Lange treningsferier osv. Hvordan kan trening bli en del av din livsstil, en like viktig (og naturlig) del av hverdagen som mat og søvn? 

Når treningen blir så viktig at man får det til 

- på tross av - ikke på grunn av!

Skulle du ønske du kunne få til dette? 

Da skal du fortsette å poppe innom bloggen vår. Vi skal hjelpe fortelle deg om vår hverdag som gruppetreningsinstruktører, spinninginstruktører og som Personlige Trenere. Vi er to til tider slitne og veldig travle og enda mer ivrige søstre i 20-årene som brenner for det vi driver med. For trening. For helse. For familie. Og for å kombinere alt dette. 

Svett smil fra

Alanna og Elin

De Svette Søstrene Sisters!

Alanna