Trening for nybegynnere - alle har en dag 1

Jeg går opp en hel masse i vekt når jeg går gravid. Det virker som jeg går opp i vekt helt ukontrollert uansett om jeg prøver å være forsiktig eller ei. -Så da gir man jo selvsagt opp å være forsiktig og dytter i seg is i enorme mengder de siste to-tre månedene. ;-)

Spesielt graviditet nummer to var spesielt vanskelig for meg. Jeg hadde ingen plager, men jeg var utrolig sliten. Og jeg hadde absolutt ingen peiling på kosthold whatsoever. 

Jeg spiste en masse godteri og enda mer iskrem. Jeg har alltid hatt en "sweet-tooth" i ualminnelig stor grad. Jeg nektet meg selv ingenting og fulgte med ettersom vekta økte og økte og magen ble større og større. Jeg innbilte meg at alt var vann og at det kom til å renne av så fort babyen var ute. 

Da babyen var født og jeg gikk på vekten igjen veide jeg rett over 100 kilo. Ikke et gram vann. Bare masse ekkelt fett. Det finnes nesten ikke bilder fra den tiden (forståelig nok, kanskje), men jeg skal prøve å grave fram et. Jeg gråt da jeg gikk på vekta og jeg avskydde hvordan kroppen min stengte meg inne. Jeg kjente ikke meg selv igjen i speilet. Hvem i hælsike var hun feite jenta som stirret tilbake på meg? Jeg hater deg, jeg har alltid hatet deg. Hvorfor gjør du dette mot meg? Jeg sverget at jeg skulle gjøre alt hva jeg kunne for å få av meg de fæle kiloene igjen. Koste hva det koste ville. 

Det er bare at kilo er ikke klær. Man kler ikke av og på seg vekt. Man smører seg med tålmodighet. Sånt hadde ikke jeg. Så jeg straffet meg selv med å ikke spise. Eller med å spise kun tomatsuppe i dagevis. Eller bare ananas, kanskje. Eller å spise annenhver dag (kjempelurt - ikke)! Dette straff-regimet hadde jeg allerede holdt på med i mange år. Nå ble det bare gjennomført med enda mer selvforakt. 

Styrkemessig hadde jeg ingenting å gi. Jeg kunne ikke ta en eneste push-up på strake ben. Et nytt nederlag for en svoren danser, men samtidig hadde jeg ikke forventet så mye av meg selv heller. Paradoksalt nok, ettersom jeg regner meg selv som en av de som er "naturlig sterke". :-)

Så...der stod jeg. Jeg kunne ingenting om trening (hvis vi ikke snakket om dansing, da) og ingenting om kosthold. Jeg trente dans to-tre ganger i uken. Ballett og jazzballett. Og moderne. Det var den treningen jeg fikk. Og jeg følte meg aldri helt hjemme der jeg disset og spratt mellom syltynne jenter som også var yngre enn meg. Likevel gikk jeg da ned noen kilo. Og etter en stund meldte jeg meg inn på et treningssenter. Der krøllet jeg meg sammen til en ball blant alle de veltrente, pene og selv om jeg stod foran i salen (for å se godt), så håpet jeg ingen så meg. 

Heldigvis har det seg sånn at jeg elsket å danse. Og ettersom aerobic er danse-aktig elsket jeg også aerobic. Og funk. Og alle andre danseaktige klasser de kjørte. Jeg prøvde meg på Body Combat, ble så sliten at jeg ikke greide å svelge vannet jeg prøvde å true ned i den tørre halsen min, og digget det. Første gang på Body Pump-time tok jeg på så lite vekter at jeg ikke engang ble svett, men jeg fikk i det minste øvd meg på teknikk. 

Jeg var heldig. Jeg elsket å bevege meg. Jeg kunne tilbringe flere timer av gangen på senteret. Bare fordi jeg trivdes der. 

Ikke alle trives på senter. Ikke alle føler seg like komfortable helt foran i salen. Det kan være vanskelig å stokke bena. Trinnene går så fort! Man blir bare stående å se på alle andre og lure på hvordan de får med seg alt. Hvordan kan det ha seg at det bare er du som synes dette er vanskelig? Ikke alle liker å sitte på en spinningsykkel og kjenne melkesyren i bena. Noen synes instruktøren er slitsomt masete. Noen ser rundt seg, ser en masse slanke mennesker i treningstøy og føler seg som idioter der man buler ut i en uformelig, sliten T-skjorte. 

Jeg vet om folk som ikke liker seg på senter fordi de er så tunge. De føler de må trene og bli slankere FØR de melder seg inn på senteret. For å bli fit nok til å passe inn. De kunne ikke for sitt bare liv bevegd seg inn i garderobene for å dusje. Men de liker ikke følelsen av å kjøre hjem svett heller. Feit og svett på bussen, liksom? Aldri i livet! Folk dømmer meg for kroppstørrelsen alene. Det hjelper ikke at jeg har svetteringer under armene og på ryggen. Svett og kald traskende hjem? Det er for å langt å gå, dessuten. Det er kjedelig på tredemølla og jeg er pinglesvak til å løfte vekter. Det er trangt i apparatene og lange køer hvor man må stå svett og feit og tåle at folk stirrer. For folk stirrer. Jeg ser dere, jeg! Og hvorfor er dette eneste alternativ? Finnes det ingenting som er morsomt å trene? Det er så vanskelig å holde motivasjonen! Jeg er her fordi jeg føler at jeg må. Ikke fordi jeg vil. 

Så får man kanskje tilbud om en time med Veileder på senteret. Mange steder er et par timer med en slik inkludert i prisen. Så gjør man det. Der får man en hyggelig prat hvor man skal prøve å kartlegge hvorfor du vil trene, hvilke mål du har, hvor mye tid du kan sette av til trening og hva du forventer -og hva du kan forvente - av deg selv. Så skal man få utdelt et treningsprogram som er tilpasset deg og som skal hjelpe deg å nå dine mål.

Hvor tilpasset program du får av en Veileder er vel noe begrenset. Min erfaring er at du får et mer eller mindre universalt program som kunne passet til nesten hvemsomhelst. Øvelsene er ikke så voldsomt spennende og kardioen du får anbefalt er intervalløkter på mølla. Enkelt. Gjennomførbart. Effektivt.

Men fryktelig kjedelig.

Så overlates du til deg selv får et klapp på ryggen og ønskes lykke til. Inntil neste oppfølgningssamtale må du følge opp deg selv og dra ræva di på trening alene (om du ikke er så heldig at du har fått med deg en treningspartner).

Jeg skjønner at det tar tid før motivasjonen kommer når dette er starten man får. Resultater er motiverende, og man kan se progressjon fra gang til gang, men det tar litt tid før man virkelig ser forandring på kroppen sin! Nå skal jeg understreke at Veiledere ikke gjør treningen så kjedelig fordi de mangler kompetanse til å gjøre noe annet. Men de har ikke mulighet til å følge deg opp mer enn en samtale i måneden (eller noe sånt), og dermed er det lurest å anbefale noe som er enkelt. Noe som alle KAN gjennomføre uansett koordinasjonsevner osv.

Derfor vil jeg anbefale ALLE som skal igang med trening og mangler motivasjon å finne seg en Personlig Trener. Ja, det koster litt. Men det er så utrolig verd det. Du får full oppfølging, du får et treningsopplegg som er genialt tilpasset akkurat deg og du har en til å heie deg igjennom hvert eneste svette minutt av treningen.

Finn en du liker. En du klikker med. En som gjør ting enkelt og effektivt, men som har kreativitet nok til å legge inn små morsomme sprell.

Hvis du LIKEVEL velger å gå utenom Personlig Trener-muligheten, prøv deg på forskjellige treningstimer i sal. Det er ofte lettere å bli motivert til å trene til musikk. Dessuten har du fordelen av at instruktøren er der for å gire deg opp. Det å trene i gruppe gjør at du som individ blir ganske usynlig - dere er mange og alle har nok med seg selv. Å trene i gruppe får ofte fram et ubevisst konkurranseinstinkt også, selv om det er helt politisk ukorekt å si noe slikt. - Det er lettere å presse seg selv litt ekstra, bare fordi alle andre ser ut til å fortsette - man kan jo ikke være noe dårligere, kan man? (Når det er sagt - å måtte ta pause er ingen skam. Det betyr at du presser deg selv max! -KNALLBRA!)

Se om du kan finne noe du kan like. Noe du kan mestre. Mestring er superviktig! Noe som får deg gira. Hvis du egentlig liker timen, men føler at du ikke mestrer et eneste trinn - ikke gi deg! Møt opp og fokusér på å klare å stokke bena. Velg gjerne en time som er satt sammen av enkle og få trinn. -Som en pulstime. Drit i armene. La dem slenge. Følg med på fotarbeidet. Skulle det stoppe opp - trekk pusten og prøv igjen. Fikk du ikke til skifte av bevegelsene like smooth som resten av deltakerne? Ingen bryr seg om deg. De har mer enn nok med å studere seg selv i speilet alle sammen. ;-)

Synes du det er for vanskelig med saltimer fordi du er for tung eller du liker ikke saltimer i det hele tatt, men du ønsker deg litt mer spennende øvelser enn knebøy og roing hver eneste gang? Kanskje du kan prøve Step Up Prosjektet? Disse programmene kan du ta med deg på treningssenteret og svette deg igjennom der, med en masse utstyr tilgjengelig. Eller du kan svette deg igjennom det hjemme der ingen kan se at du bommet på trinnet eller strever med en øvelse. Når du trener med Step Up Prosjektet er det viktig å holde treningsdagbok der du skriver ned antall repetisjoner og tider og modifikasjoner du måtte gjøre på øvelser osv. - Det er nemlig ekstremt motiverende å se progressjonen på papiret før man ser de helt avgjørende forskjellene på kroppen.

Sett deg gjerne et eget treningsmål for måneden. Klarer du ingen push-ups på strake ben? Da blir du ikke bedre om du ikke øver. Gjør 3 push-up på knærne hver gang du er innom badet + stå i planke mens du teller til ti (fort eller sakte - det spiller ingen rolle - det viktigste er at du gjør det!). Innen måneden er omme klarer du minst én på strake ben. Sannsynligvis to!

ALLE har en dag 1. Jeg har hatt flere... ALLE starter et sted. Jeg startet også et sted. Hadde jeg startet smartere hadde jeg antakelig vært et annet sted i dag. Kanskje. Men jeg startet der jeg startet. Det spiller ingen rolle.

Fremdeles lager jeg meg treningsmål foressten. :-) For en måned siden startet jeg å øve på dype knebøy på ett ben! Jeg klarte ingen da jeg startet.

Nå klarer jeg 5 på hvert ben.

Neste prosjekt er hodestående. Der er jeg ikke kommet så langt enda, men jeg skal klare det!

Hey! Her var jeg, jo!

8 år senere er jeg ikke blitt noe mer fotogen. 

Alanna