På sofaen for å bli sterk

For en stund siden skrev jeg innlegget om restitusjonseliten, der jeg gjorde lett narr av dem som er redde for å bevege seg for mye av frykt for overtrening. Trene hver dag!? Det MÅ jo være klin kokos!

Og ja, for mange høres det kanskje litt drøyt ut. Men for meg er det livet. Det er mange ting jeg er nødt til å gjøre hver dag. Spise for eksempel. Spiller ingen rolle hvor mye er spiste i går, jeg kommer til å bli sulten i dag. Pusse tenner er et annet eksempel. Få i meg nok væske. Gå på do. Kle på meg. Dagligdagse ting som er en del av rutinen og en del av det som er forventet at jeg skal gjøre i løpet av en dag. Trening er bare en ny rutinebasert ting som er en del av mitt liv. Som å spise. Det må litt bevegelse til. Hver dag. Uansett hvor mye jeg rørte på meg i går, så kommer jeg til å bli rastløs i dag. Kroppen vår elsker bevegelse. Den lever for neste overload.

Sånn ja, trene til man griner! 

Neida, men man burde kanskje fjernet sminken før man begynte å svette! 

Men hver eneste overload bryter kroppen ned. River i muskelfibre, stresser hjertet, får kroppen til å jobbe på høygir for å forsyne de aktuelle musklene med nok oksygen. Det tar litt tid for kroppen å komme tilbake på plass igjen etter et sånt press. Det først når du setter deg ned for å hvile at kroppen begynner å jobbe for å bygge seg opp igjen. Sterkere enn før fordi den vil være istand til å møte en overload av samme typen uten å måtte jobbe like hardt. På den måten kan du pushe enda hardere neste gang for å få samme overloaden. Og så fort du hviler bygger kroppen opp til å kunne greie den nye utfordringen.

Det er når du hviler at du blir sterkere. Det er hjemme på sofaen foran TV at alt skjer. At kroppen tar på seg utfordringen til å klare enda litt mer neste gang.

Det ER viktig med hvile.

Noen får lære det på den sure måten.

Jeg har nevnt det før. Trening gir en ekstremt god mestringsfølelse. Den følelsen er utrolig avhengighetsskapende. For ikke å snakke om diverse lykkehormoner som speeder rundt i kroppen etter en liten økt. Det kan være fristende å gjøre dette hver dag. Kanskje flere ganger om dagen!

Jeg som jobber med trening og som kan så mye om trening som jeg gjør, jeg burde være forberedt. Jeg burde vite bedre. Jeg burde kunne si stopp. Jeg burde kunne sette begrensninger for meg selv. Tenke resultater mer enn innsats.

Men nei.

Allerede sist helg kjente jeg på kroppen at nå hadde det vært mye trening en stund. Kroppen min er vant til en heavy load trening og kommer seg fortere enn de fleste andre. Jeg pleier å legge inn restitusjondager, selv om jeg selv på restitusjonsdagene mine trener bittelitt. En liten, heftig økt på 10-12 minutter som roer ned rastløsheten, booster energien, skrur opp metabolismen og spruter lykkehormoner rundt i kroppen min. En så kort økt tar så liten tid for kroppen å komme seg fra, at jeg unner meg den selv de dagene jeg restituerer.

Men det må gå galt når den intense restitusjonsøkten på 10 minutter strekker seg over 40 minutter istedet og man ligger som slakt på gulvet etterpå med muskler som tyter av melkesyre og et hjerte som prøver å sprenge seg ut av brystet på en....

Mandag var det ny uke. Jeg kjente meg litt merkelig på morgenen. Skjelven, liksom. Men jeg tolket det som rastløshet og stakk avgårde for å trene en liten økt på et kvartér. Utrolig effektiv liten økt som totalt tok knekken på meg. Jeg begynte å grue meg til kvelden der jeg visste det ventet to gruppetimer hvor jeg var forventet å gi 110% og enda litt. Puls (enkel, men hard kondisjonstime) og HardCore.

Da jeg kom hjem kunne jeg ikke gå.

Utslitt dumpet jeg ned i sofaen og vurderte og sove der hele natten fordi jeg var usikker på om jeg i det hele tatt ville greie å bevege meg ut på soverommet. Og med viten om at jeg skulle tidlig opp for å ha en tidlig spinningtime...og en Kick-Off senere samme dag...

Sofaen <3

Spinningtimen dagen etter gikk forholdsvis greit. Kjekt med spinning er det at du setter bort kroppsvekten din og all motstand ligger i tråkket. Overtrent spant jeg i vei med 30 svette intervallere uten å komme opp i puls selv. Jeg svettet og pustet og gav det jeg hadde, men pulsen kom bare ikke opp. Noe som tyder på...nettopp...at man ikke er restituert. Ingen kunne likevel se det på meg at jeg ikke var helt på topp.

Helt til jeg skulle ha Kick-Off. Det er en time med slag og spark hvor kroppsvekten plutselig har alt å si. Spensthopp, utfall, knebøy, høye spark, jumpkick, push up....alt krever at man mobilererer kroppsvekten og flytter på den. Og har man ikke mer å gi, så greier man ikke lette fra gulvet, man greier ikke løfte bena eller flytte dem raskt nok. Så enkelt er det. Det er VELDIG tydelig om man ikke er på topp. Men proffesjonell som jeg er....tok jeg meg kraftig sammen....og sparket løs i en time på full energi. Jeg pustet lettet ut etterpå. Det gikk jo fint! Mye bedre enn jeg hadde fryktet. *puh*

Så kommer jeg hjem og igjen klapper kroppen min totalt sammen. Ikke bare kan jeg ikke gå skikkelig. Jeg kjenner at det blir vanskeligere å prate! Det krever rett og slett for mye energi å åpne munnen, lage lyder og forme ord. Kroppen min siger sammen og til slutt blir jeg tvunget til å bare legge meg til å sove. Jeg sov i 4 timer på sofaen (takk til en fantastisk Helt og herlige barn som lot meg få sove der helt i fred så lenge!) og like godt hele resten av natten etterpå.

Onsdagen er den første dagen jeg har tatt meg helt, helt, helt treningsfri (frivillig) siden slutten av juli.

Jeg kjenner at det tar tid å komme seg etter en slik krasj. Og jeg må gi kroppen min tid, samtidig som at jeg må gjennomføre timene mine på senteret. Hvordan løser man det, når man egentlig burde tatt total treningsfri noen dager? Løsningen for meg er rett og slett å sove litt ekstra på dagen. Imellom, eller etter treningene. Når man sove slapper man ekstremt godt av og dermed får kroppen mulighet til å kun bruke energi på restituere. Dette er ikke en vanlig rutine, men noe jeg gjør som et ekstratiltak hvis kroppen min bryter sammen slik den gjorde i begynnelsen av uken.

Sliten

Og selvsagt: det handler veldig mye om hva man putter i seg. Når man trener så mye som jeg kan man ikke være redd for karbohydrater! :-) Eller proteiner. Eller fett. Eller kcalorier for den saks skyld. Det skal være en viss balanse i dette, det er klart. Men kroppen holder så utrolig mye lenger om du tilfører riktig næring etter trening. Og imellom treningene ;-) Den restituerer mye fortere også!

Så søvn og riktig næring = rask restitusjon. Ihvertfall for meg.

Dette er ikke første gang jeg går på en smell. Dette er ikke engang på langt nær den værste smellen jeg har hatt. Det er nok ikke den siste heller. Det viktigste er faktisk å ta kroppen på alvor når den først gir kraftige signaler. Jeg kommer meg ekstremt fort igjen. I dag er det søndag og jeg kjenner at jeg er helt restituert og klar for to actionfylte timer i kveld! Hurra!

Det kan være en viss risiko med å trene.

Men det er livsfarlig å la være!

Alanna