Indoor Rollin'

Spinning. 

Hvordan det kunne være et konsept som folk gikk mann av huset for, det ante ikke jeg. Jeg kunne ikke fordra det. Jeg kunne ikke for mitt bare LIV fatte og begripe hva som var så gøy med å sitte på en sykkel i et mørkt rom og stirre inn i en svett rumpe akkompanert av en hysterisk instruktør med skrikestemme til monoton dunk-dunk-dunk-musikk. Jeg kunne ikke tenke meg noen større pinsel enn å sitte fastlåst på en sykkel uten hjul med lår som brant av melkesyre og absolutt minimum av bevegelse og variasjon i bevegelsesmønster. Sitte med melkesyre - stå med melkesyre - spurte med melkesyre. Og slik gikk no minuttan. Lange, seige minutter. Blikket mitt var magnetisert fast i klokka på veggen, tiden gikk ulidelig sakte mens jeg skar tenner av smerte og kjedsomhet. "Da skrur vi opp motstanden og gir på det siste minuttet!" Enda en gang? Jeg klarte knapt å tråkke rundt med takten i musikken som det var. Hvor tungt skulle dette egentlig være? Og når skulle vi egentlig få tillatelse til å skru litt ned? Jeg skrudde ned i smug og følte meg som en juksemaker. Sikkert ingen andre som noengang skrudde ned på skruen, de så ut til å bare skru opp når de fikk beskjed om det og resten av tiden satt de alvorlige og konsentrerte og stirret rett foran seg med beslutsomhet i blikket. Jeg var sikker på at jeg var den eneste i rommet blottet for beslutsomhet og vilje. Og disiplin. 

Jeg ville bare ut derifra. Og hjem. Og aldri aldri aldri noensinne røre en spinningsykkel igjen! 20 minutter inn i timen gikk jeg til slutt av sykkelen og vaklet ut av spinningsalen. Jeg kunne knapt gå. Ikke bare fordi jeg var pinnestiv av melkesyre, men fordi jeg hadde mistet all tillit til min egen fysiske form (som jeg trodde var forholdsvis god) og fordi jeg følte meg som en idiot. 

Det tok flere år før jeg våget meg inn på en spinsal igjen etter den opplevelsen. Den neste gangen jeg var med ei venninne som bare ikke kunne snakket varmt nok om spinning. Det fantes ingenting annet i verden som var så bra som spinning. Morsomt og drivende og spennende og slitsomt. Til slutt lot jeg henne dra meg inn i en spinningsal på nytt. Jeg skulle gi det en ny sjanse. 

Denne gangen ble jeg værende på sykkelen til timen var over, men det var mest fordi jeg ikke hadde lyst til å ydmyke meg selv foran øynene på venninnen min. Jeg pustet lettet ut da vi endelig fikk lov å gå og styltet hjem på stive ben. 

Enda flere år gikk og jeg bestemte meg til slutt selv om at jeg bare var NØDT til å lære meg å like spinning. Det var rett og slett for stor helse- og treningsgevinst ved denne begredelige aktiviteten til at jeg som var så seriøs med treningen som jeg var (er), kunne gå glipp av den!

Det var ikke annet å gjøre enn å klatre opp på en spinningsykkel, bite tenna sammen og lide meg igjennom nok ganger til at det i det minste ble en vane. Og tross alt. Det finnes tusenvis av gale mennesker som LIKER denne aktiviteten. Som ELSKER den. Det må ved all sannsynlighet kunne være en mulighet for at også jeg ser lyset? 

Jeg bestemte meg for å gi blaffen i instruktørens befalinger og kun kjøre løpet i mitt eget tempo. Skru opp og ned som jeg følte for og bare gi det jeg hadde å gi - ta det med ro tilogmed, og heller konsentrere meg om å nyte musikken. Målet var å komme seg igjennom timen. 

Det funket. Jeg gikk på 1-2 spinningtimer i uka og belønnet meg selv med en herlig saltime etterpå. Jeg var sikker på at jeg gjorde alt "feil". At jeg ikke tok i nok og at jeg jukset når jeg skrudde opp og ned på skruen etter mitt eget skjønn. Men jeg la merke til at jeg svettet noe helt vanvittig - og jeg ble definitivt sliten! Antakelig fordi jeg var i så elendig form, tenkte jeg. Sliten, men ikke utmattet. Jeg la også merke til at det var stor forskjell på instruktørene. Og på timene. Musikkvalg, instruksjoner og motivasjonsmetodene var forskjellige. Jeg prøvde alt mulig av timer - unntatt de timene man bruker pulsbelte. Joda, jeg gikk på timene. Men uten belte. Jeg var sikker på at jeg kom til å bli avslørt som den juksemakeren jeg var. Anonymt eller ikke, jeg hadde ikke egentlig lyst til å se det selv heller. Jeg var i læringsfasen tenkte jeg. Jeg holder på å bli vant til dette. 

Jeg så ikke lyset. Men jeg oppdaget at det var et par instruktører jeg likte. De med litt humor, som la inn overraskende låtvalg, hadde godt humør og en god dose selvironi i løpet av timen. Jeg likte også de som var flinke til å motivere - som fikk meg til å føle meg som en kriger til hest. 

Så tok jeg mot til meg og prøvde et pulsbelte. Jeg mente det var tid for å ta skrittet fult ut og faktisk prøve å få noe treningseffekt igjen for de timene jeg la inn hver uke. Jeg hadde ingen idé om hva makspulsen min var, men jeg fylte ut etter tommelfingerregel-prinsippet (220 minus alder), bet tennene sammen og satte meg klar på en sykkel. 

Det viste seg at jeg ikke var noen juksemaker likevel. Pulsen lå og fløt i de øverste sjiktene uten at jeg følte at jeg skulle dø på noen måte. Uten at jeg presset meg noe mer enn jeg gjorde uten pulsbelte. 

Jeg oppdaget også at jeg slet med å holde pulsen lavt nok på "langkjørings-klassene". Og det ble raskt kjedelig å spinne på oppvarmingsnivå i en hel time. 

Etter å ha testet ut spinning i et halvt år var jeg kommet til denne konklusjonen: Det var kun to av timene på senteret jeg likte. Og det var på grunn av instruktørene på akkurat de timene. De fleste andre timer dro jeg meg igjennom på halv lyst og noen få var så dårlige at jeg visste ikke om jeg skulle le eller spy. 

Spesielt avskydde jeg timer hvor instruktøren skulle ha oss til å late som om vi syklet ute. Bakker og veistrekninger og klatringer. Jeg fikk ingenting ut av det og hadde lyst til å protestere hver gang hun påstod noe. Hver gang vi skulle "klatre" eller "sykle oppover en bakke" så betydde det at vi skulle stå og sykle. Noe som for meg var idiotisk. Alle moderne sykler har ørtogførti gir. Jeg sitter ofte oppover bakkene, jeg, pesende med raske tråkk og på lett gir. Dessuten er det helt unaturlig at man sykler "utesykling" uten å finne en eneste nedoverbakke? 

Dette er noen av de dummeste instruksjonene jeg har hørt på spinning: (Med mine tankesvar i kursiv)

Vi skal sykle i oppoverbakke, så nå blir det en del tunge tråkk!
- Hvor er girene på sykkelen min?
Vi nærmer oss mållinjen så nå setter vi inn en spurt på 45 sekunder!
- hvis jeg spurter ekstra fort, kan jeg gå tidlig?
Da kan halvparten komme fram i feltet og dra.
- Det må være noe gæli med sykkelen min. Jeg står stille!
Vi nærmer oss enda en oppoverbakke.
- Hva slags terreng er dette? Finnes det ingen nedoverbakker?
Kjenner dere sola i ansiktet, folkens? Og vinden som suser i ørene?
- Nei. Det er faktisk mørkt her! Kanskje det svartner for meg?
Nå er vi snart på toppen! Kom igjen!
- Alt jeg ser foran meg er en svett rumpe og den har vært der hele tiden.
Vi er halvveis i løpet, vi er kommet til en slette, syklingen går lettere og vi kan roe ned pulsen litt.

- Instruktør! Du sykler feil vei! -Og det er definitivt ikke noe lettere bakover her!

Når vi flyttet og jeg startet på SiT, tok det lang tid før jeg i det hele tatt gadd å finne ut hvor spinningsalen var lokalisert. Og jeg turde ikke bevege meg inn på en eneste time. Jeg visste at sjansen var stor for at timen ikke var helt etter min smak (som sagt - det viser seg at jeg er supermegakresen) og det fantes utallige andre timer som var mye mer fristende i sal. 

Jeg hadde visst ikke egentlig lært meg å like spinning. Jeg hadde lært meg å tåle det. På en annen side, så hadde jeg ved en og annen anledning tråkket løs med hele meg bare fordi musikken var fantastisk og instruktøren var god. Det var noe i dette spin-konseptet. Men hvordan kunne jeg virkelig lære meg å like det?

Hvis det skulle være så vanskelig å finne en instruktør og en time som jeg likte - så fikk jeg vel gjøre det selv, da! Plukke min egen musikk og være min egen motivator. 

Det blir ikke mer moro enn du lager sjøl, tenkte jeg og ble med på spinningkurs. 

Jeg hadde en fantastisk spinningtime på åpningsdagen av SiT Idrett Portalen fredag denne uken. Jeg tråkker og synger og jubler og veiver med hendene og spiller luftgitar i gitarsolopartiene. Beina går og jeg blir svett svett svett. Kundene flirer og smiler og kikker på hverandre. Det er mulig jeg fremstår som sprø, men jeg koser meg bare så veldig. Jeg bruker ansiktsuttrykk og tonefall bevisst, som motivasjonsstrategi og klapper i hendene og teller og brøler. Du ser det kanskje for deg? Du synes kanskje det høres ut som om jeg er gal? Vel, det er mulig. Men det er i det minste helt ekte.

Jeg så lyset til slutt. Jeg elsker spinning. Det må bare skje mye. Monotone spintimer hvor vi bytter på å sitte og stå hvert 5 minutt blir altfor kjedelig. Hos meg byttes det stadig vekk. Sitte, stå, styrketråkk, spurt og jumping. Musikken er der for å inspirere, så hvorfor ikke bruke den og dens naturlige skifter i energi? 

Og hvorfor i hælsike skal vi late som om vi sykler ute? Jeg vet ikke om jeg synes utesykling likner på innesykling i det hele tatt - og jeg har, tro det eller ei, lært meg å like begge deler. 

Og

Mitt store eureka: Det skal jo ikke være vondt å sykle! Motstandskruen er der nettopp for at man skal kunne justere motstand. Opp OG ned. Hele tiden. Melkesyre som brenner i låra er prestasjonsnedsettende. Så om instruktøren befaler at du skal "skru opp og gi på" så gi blaffen i han/henne og skru som du vil selv. Det er bare du som kjenner at du er sliten. Det er bare du som vet om du har mer å gi.