Jeg trener - derfor er jeg.

Jeg er utslitt. Bena mine vil ikke lystre meg skikkelig når jeg prøver stå på dem og jeg sjangler når jeg prøver å gå. Jeg trives godt her jeg sitter i mitt stille hjørne av sofaen. (Hadde det ikke vært for at jeg kjenner at jeg snart må en tur på do) Overkroppen ligger langt inne i sofaputene og bena på bordet. Kroppen min verker og trygler om å få legge seg flatt ut. Kanskje på senga? Øynene føles tunge og jeg kjenner at kroppen straffer meg for to timer uvant trening i dag. Trapezius, den store muskelen som ligger øverst å ryggen, kommer til å straffe meg i morgen for å ha begitt meg ut på uvante bevegelser i Afro. Korsryggen også, kjenner jeg. Det er sannelig ikke mye fart i meg i kveld. Kanskje ikke så rart. Det er onsdag og jeg har allerede trent over 9 timer denne uka...

9 timer med svette, smerte og et tonn mestringsfølelse. 9 timer med ren moro.

Elin har vært syk siden søndag kveld og dermed har jeg fått lov til å låne en del av timene hennes i tillegg til mine egne. Bl.a timer jeg selv ikke har til vanlig. Afro f.eks, som jeg debuterte med i dag. Men fy så gøy å slippe seg helt løs, la håret flagre og danse i svette, hive etter pusten uten å ense at man er sliten før musikken blir skrudd av. Så gøy å slippe løs en ellers så stiv midje, kaste seg rundt i ville hopp og slenge med armer og trampe med frie tær!

Så gøy å få tilbakemeldinger fra deltakere som nesten gir meg tårer i øynene. Så herlig å se smil i rødmussede, svette ansikt og iver i hopp og kneløft. Jenter som slår seg løs og for et kort øyeblikk nesten faktisk tror de er løver på steppene eller krigere som forbereder seg til kamp.

Ja, for jeg liker å la dansen fortelle en historie.

Jeg håper jeg får ha Afro ved en senere anledning også. Fast kanskje. Kanskje senere. Akkurat nå svømmer jeg i artige og utfordrende timer. -Og jeg vil ikke bytte bort en eneste én av dem. Men jeg er gjerne gjesteinstruktør på andres timer når de ikke kan ha dem selv. Oh yeah!

9 timer trening på tre dager. Egentlig er det rart jeg ikke er mer sliten enn jeg er. Mange vil kanskje mene at jeg har et usunt forhold til trening. Og ja, tanken har streifet meg også. Treningsnarkoman. Det høres så negativt ut. Men det er så absolutt avhengighetsskapende. Aktivitet. Hard, fysisk aktivitet med puls opp mot max og muskler som skjelver av anstrengelse. Kunne du tenke deg dette på daglig basis?

Jeg forstår at mange vil se på meg som litt av en freak. De kan bare ikke forstå greia. Hva er det som gjør at jeg synes trening er så fantastisk? Det virker bare ikke som om det finnes grenser for facinasjonens bredder.

Vel, mye av det er selvsagt at et rush av lykkehormoner blir frigitt hver gang man trener. Man føler seg glad og avslappet etter trening. Og full av energi. -Selv om man er så sliten at man nesten ikke kan gå.

Og resten - resten tror jeg handler om mestring. Det gir et utrolig kick å kunne presse kroppen langt ut av sin komfortsone. Kjenne på at det svir i muskler under harde kroppsvektøvelser eller tøff hypertrofisk trening med vekter. Kjenne at man hiver etter pusten på en spinningtime mens svetten renner i strie strømmer og pulsmåleren viser at du pusher mot max. Bli gira av musikken, av den kraftige bassen og tråkke jevnt etter rytmen, selv om kroppen hyler at du skal stoppe. Bare 20 sekunder til... Kjenne at på tross av melkesyre og tung pust, så har man kontroll over kroppen sin. JEG gjør dette mot meg selv. Og det er BRA for meg. Jeg kan velge å stoppe, men jeg fortsetter. Litt til.

Oppnå resultater man ikke trodde var mulig. Se at kroppen former seg og endrer seg over tid og vite at du har kontroll over det. At det er en belønning for hardt arbeid. -Ikke en straff for dårlig selvdisiplin og stort søtsug. Jeg har vært der også. Sett at kroppen min har endret seg til en deigklump jeg ikke kjente igjen og panisk brukt drastiske metoder for å forhåpentlig få den tilbake til det jeg anser som MEG.

Å gjøre dette igjen og igjen. Kanskje på daglig basis, gir mestringsfølelse i så stor grad at livet ellers synes lettere. Barna sutrer og kontoen er tom - men du oppdager at du tar det med godt humør. Det blir bare en del av livet. Bare man holder ut litt til, så vil situasjonen endre seg. Jeg blir en bedre mamma av å trene. Tålmodigere. Blidere. Mer konsentrert. Mer interessert!

Mestringsfølelsen fortsetter derfor også lang inn i hverdagen. Jeg kan løpe opp en trapp tre steg i gangen nesten uten å bli anpusten. Jeg kan bære tunge handleposer. Jeg kan takle sinte utbrudd og sutring fra mine barn. Jeg kan småjogge med Brage på skuldrene på vei hjem fra barnehagen. Jeg har oversikt og kontroll over min hverdag fordi jeg klarer mye mer å huske på de små detaljene. Det føles fantastisk.

Når jeg presser kroppen min mot max - da kjenner jeg at jeg lever. Når jeg kommer hjem kjenner jeg meg levende. -Og jeg kjenner at livet er verdt å leve.