Can't Be Tamed

Hva skjer egentlig i overgangen fra barn til voksen. Når slutter vi å klatre i trærne til fordel for lange timer i sofaen?

Når man er barn finnes det ikke noe morsommere enn å være i aktivitet. Barn er rastløse og greier ikke holde konsentrasjonen lenge av gangen. En halvtime - tre kvartér er det meste man kan regne med at konsentrasjonen holder. Så må de opp å bevege seg. Løpe litt, tøyse litt, le og klatre. Eller bare gå litt rundt og være nysgjerrig.

"Jada! Jeg sitter jo rolig!"

Vi lærer likevel raskt at det ikke er meningen vi skal være så aktive. "Ro deg ned!", "Stå i ro!", "Sitt pent i sofaen!". På skolen blir det lagt inn egne mål på å være rolig i klasserommet og jobbe med oppgaven man har. Følge med på tavla. Konsentere seg. Vi begynner opplæringen av barnas stillesittende liv allerede før de har begynt på skolen. Det er rett og slett sett på som veloppdragent å lage lite lyd, sitte pent i ro, se rett fram, snakke rolig og uten å heve stemmen, dempe sin iver, osv.

Vi puster lettet ut når barna fatter interesse for TV - slik at vi kan få et øyeblikk for oss selv i en stressende småbarnsperiode. Men så blir vi lettere frustrerte over hvor inaktive barna blir med en skjerm på hver kant etterhvert som de vokser til. Det er jo liksom ikke bra det heller.

Dette drar vi med oss inn i voksen alder. Sitter pent ved bordet og tar minst mulig plass i sofaen. Vel... Ihverfall hvis det er flere. Vi retter på klærne og passer på at håret ligger på plass. Det krever minst mulig bevegelse. Vi tar den korte veien hjem fra jobb. Med bil om det er mulig. Jeg pleier å unnskylde meg med at jeg jo skal innom butikken og at det er tross alt vanskelig å ta med handlevarer til 6 mennesker på sykkel. (Mulig det, men ærlig talt, så MÅ jeg vel ikke handle hver dag?)

Enten det skyldes at jeg trener jevnlig eller at jeg begynner å bli så voksen at jeg slutter å bry meg, så må jeg innrømme at jeg gir helt blaffen i å sitte rolig bare for å sitte rolig. Jeg er et rastløst menneske og jeg reiser meg så fort jeg får et innfall om det. Det får jeg stadig. Helten er helt frustrert - vi kan sitte å se på en spennende film, og allerede ti minutter inn i filmen bare MÅ jeg opp å flytte på noe. En kopp kanskje. Så kommer jeg å setter meg litt igjen og greier kanskje bli sittende i hele 20 minutter før jeg må opp å spasere litt igjen. Kanskje går jeg helt inn på badet, derfra kan jeg ikke høre noe som helst som skjer på TV og dermed må han sette på pause. Han pleier å være litt mørkere i blikket etter den 3. gangen på en time.

Men jeg bare MÅ bevege meg litt. Jeg pleier også å bruke vanvittig lang tid på innlegg som dette. Ofte fordi jeg bare skriver littegrann før konsentrasjonen er over på noe annet. Ja, jeg innrømmer at det hender jeg ikke beveger meg lenger enn til facebook, men... Dette er selvsagt fryktelig plagsomt når jeg skal lese til eksamen - ettersom jeg ikke kan sitte stille lenger enn noen minutter av gangen (I tillegg til at jeg måååå sjekke facebook jevnlig!)

Min sønn på 11 har akkurat det samme problemet, stakkar. Jeg ser han sitter på stolen sin og prøver alt han kan å fokusere konsentrasjonen sin om leksene sine, men kroppen hans lever et eget liv på stolen. Hodet vender stadig vekk omtrent riktig vei, men armene forstyrrer liksom øynene - særlig når de prøver å stikke en blyant inn i dem (noen ganger er jeg usikker på om han prøver å holde øyelokkene oppe eller om han prøver å stikke ut sine egne øyne for å slippe leksene). Og bena beveger seg i alle vinkler. Rumpa lager slitemerker på stolen fordi den bytter posisjon hele tiden. Og jeg skjønner han bare så inderlig godt. Jeg skulle gjerne latt han gå for å leke. Det er så mye mer givende å se ham danse på gulvet i herlig Michael Jackson stil eller kle seg ut som kaptein sabeltann og gjenta absolutt alle replikkene i alle skuespillene utenat. Med dansetrinn. Kaptein Sabeltann er nemlig kulest å se på stående, og da er det lettest å lære seg replikkene. Tror jeg.

Uansett. Jeg håper egentlig han aldri vokser av seg rastløsheten. Det er jo egentlig bare kroppen vår som ønsker bevegelse. Så undertrykker vi det i så mange år at vi ikke lenger kjenner igjen signalene. Og da MÅ det gå galt. For bevegelse er alt. Uten bevegelse stopper alt. Uten bevegelse er det bare død.  Bevegelse er nøkkelen til liv og sunnhet. Så hvorfor skal vi alltid undertrykke det?

Reis deg fra stolen og gå. Følg dine egne impulser. Reis deg. Selv om du er jobb. Reise deg. Gå. Jeg ber deg ikke danse salsa eller gjøre burpees (selv om det siste kunne vært veldig fristende), jeg bare sier at du bør virkelig reise deg når kroppen din gir signaler om at du har sittet litt for lenge. Selv om det bare er ti minutter siden du var oppe og gikk. Bevegelse er sunnhet. Og alt teller. Hver bevegelse.

LilleMann ville trille vogna selv fra han kunne gå. 

Woody kunne ikke gå selv.

Smil fra Alanna

PS: Dette innlegget skulle egentlig ut en gang lenge før jul. Men så mistet jeg totalt konsentrasjonen og fikk veldig mye å gjøre. Ihvertfall er det knyttet til DENNE TRENINGSØKTA, så om du ønsker en bonusøkt på en lørdag, så er det bare å hive seg rundt. ;-)

Husk å ta en tur innom Treningslykke på Facebook. Der finner du treningsplan for ditt nivå og gratis treningsøkter med video. -Og masse motivasjon!