Jeg trener - derfor er jeg.

Jeg er utslitt. Bena mine vil ikke lystre meg skikkelig når jeg prøver stå på dem og jeg sjangler når jeg prøver å gå. Jeg trives godt her jeg sitter i mitt stille hjørne av sofaen. (Hadde det ikke vært for at jeg kjenner at jeg snart må en tur på do) Overkroppen ligger langt inne i sofaputene og bena på bordet. Kroppen min verker og trygler om å få legge seg flatt ut. Kanskje på senga? Øynene føles tunge og jeg kjenner at kroppen straffer meg for to timer uvant trening i dag. Trapezius, den store muskelen som ligger øverst å ryggen, kommer til å straffe meg i morgen for å ha begitt meg ut på uvante bevegelser i Afro. Korsryggen også, kjenner jeg. Det er sannelig ikke mye fart i meg i kveld. Kanskje ikke så rart. Det er onsdag og jeg har allerede trent over 9 timer denne uka...

9 timer med svette, smerte og et tonn mestringsfølelse. 9 timer med ren moro.

Elin har vært syk siden søndag kveld og dermed har jeg fått lov til å låne en del av timene hennes i tillegg til mine egne. Bl.a timer jeg selv ikke har til vanlig. Afro f.eks, som jeg debuterte med i dag. Men fy så gøy å slippe seg helt løs, la håret flagre og danse i svette, hive etter pusten uten å ense at man er sliten før musikken blir skrudd av. Så gøy å slippe løs en ellers så stiv midje, kaste seg rundt i ville hopp og slenge med armer og trampe med frie tær!

Så gøy å få tilbakemeldinger fra deltakere som nesten gir meg tårer i øynene. Så herlig å se smil i rødmussede, svette ansikt og iver i hopp og kneløft. Jenter som slår seg løs og for et kort øyeblikk nesten faktisk tror de er løver på steppene eller krigere som forbereder seg til kamp.

Ja, for jeg liker å la dansen fortelle en historie.

Jeg håper jeg får ha Afro ved en senere anledning også. Fast kanskje. Kanskje senere. Akkurat nå svømmer jeg i artige og utfordrende timer. -Og jeg vil ikke bytte bort en eneste én av dem. Men jeg er gjerne gjesteinstruktør på andres timer når de ikke kan ha dem selv. Oh yeah!

9 timer trening på tre dager. Egentlig er det rart jeg ikke er mer sliten enn jeg er. Mange vil kanskje mene at jeg har et usunt forhold til trening. Og ja, tanken har streifet meg også. Treningsnarkoman. Det høres så negativt ut. Men det er så absolutt avhengighetsskapende. Aktivitet. Hard, fysisk aktivitet med puls opp mot max og muskler som skjelver av anstrengelse. Kunne du tenke deg dette på daglig basis?

Jeg forstår at mange vil se på meg som litt av en freak. De kan bare ikke forstå greia. Hva er det som gjør at jeg synes trening er så fantastisk? Det virker bare ikke som om det finnes grenser for facinasjonens bredder.

Vel, mye av det er selvsagt at et rush av lykkehormoner blir frigitt hver gang man trener. Man føler seg glad og avslappet etter trening. Og full av energi. -Selv om man er så sliten at man nesten ikke kan gå.

Og resten - resten tror jeg handler om mestring. Det gir et utrolig kick å kunne presse kroppen langt ut av sin komfortsone. Kjenne på at det svir i muskler under harde kroppsvektøvelser eller tøff hypertrofisk trening med vekter. Kjenne at man hiver etter pusten på en spinningtime mens svetten renner i strie strømmer og pulsmåleren viser at du pusher mot max. Bli gira av musikken, av den kraftige bassen og tråkke jevnt etter rytmen, selv om kroppen hyler at du skal stoppe. Bare 20 sekunder til... Kjenne at på tross av melkesyre og tung pust, så har man kontroll over kroppen sin. JEG gjør dette mot meg selv. Og det er BRA for meg. Jeg kan velge å stoppe, men jeg fortsetter. Litt til.

Oppnå resultater man ikke trodde var mulig. Se at kroppen former seg og endrer seg over tid og vite at du har kontroll over det. At det er en belønning for hardt arbeid. -Ikke en straff for dårlig selvdisiplin og stort søtsug. Jeg har vært der også. Sett at kroppen min har endret seg til en deigklump jeg ikke kjente igjen og panisk brukt drastiske metoder for å forhåpentlig få den tilbake til det jeg anser som MEG.

Å gjøre dette igjen og igjen. Kanskje på daglig basis, gir mestringsfølelse i så stor grad at livet ellers synes lettere. Barna sutrer og kontoen er tom - men du oppdager at du tar det med godt humør. Det blir bare en del av livet. Bare man holder ut litt til, så vil situasjonen endre seg. Jeg blir en bedre mamma av å trene. Tålmodigere. Blidere. Mer konsentrert. Mer interessert!

Mestringsfølelsen fortsetter derfor også lang inn i hverdagen. Jeg kan løpe opp en trapp tre steg i gangen nesten uten å bli anpusten. Jeg kan bære tunge handleposer. Jeg kan takle sinte utbrudd og sutring fra mine barn. Jeg kan småjogge med Brage på skuldrene på vei hjem fra barnehagen. Jeg har oversikt og kontroll over min hverdag fordi jeg klarer mye mer å huske på de små detaljene. Det føles fantastisk.

Når jeg presser kroppen min mot max - da kjenner jeg at jeg lever. Når jeg kommer hjem kjenner jeg meg levende. -Og jeg kjenner at livet er verdt å leve.

Prosjekt magemuskler - flere bilder

For dere som har kikket innom tidligere så vet dere at jeg aldri på noen måte har hatt noe seriøst "prosjekt magemuskler" før, mest fordi jeg trodde det var en uoppnåelig drøm.

Jeg har strevd i mange år for å få den kroppen jeg ønsket meg mest. Søsteren min sin. Jeg har vært innom alt fra spiseforstyrrelser til overtrening, mageøvelser og kardio og selvsagt har jeg testet ut styrke i apparater. -Selv om jeg aldri følte meg helt hjemme der.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært misunnelig på min herlige søster og hennes fantastiske kropp - som hun hadde helt naturlig uten å egentlig gjøre så mye for den.

Nå vet jeg at hun har hatt et minst like problemfylt syn på sin egen kropp som det jeg har hatt på min og vi har begge vært usunt opptatt av og bevisst på hver vårt "tempel". Faens tempel. Fengsel var mer ordet. Det var ihvertfall slik det opplevdes.

Saken var bare den at hun så fantastisk ut uansett. Fotomodel uansett vekt (sa jeg uansett vekt? På sitt "tyngste" veide hun like mye som jeg på mitt letteste), flat mage selv som gravid (vel, kanskje ikke - men JEG så ut som en flodhest. Hun ble sjekket opp av ukjente menn) og absolutt ingen lovehandles whatsoever. Litt kardio og magemusklene flakset.

Hvem ville vel ikke ønske seg en sånn kropp?

Jeg sluttet aldri å ønske meg de genene hun tydeligvis har fått servert enda jeg stod først i køen, men til slutt slo jeg meg til ro med at magen min alltid ville være bittelitt mykere, med litt lovehandles og med tendens til å tyte over buksekanten om den var litt i strammeste laget.

Gudene skulle vite jeg hadde lagt inn utallige timer, i årevis, på treningssenter for å få en slik mage.

Til slutt må man bare innse at det ikke er oppnåelig. Face the facts. Se realiteten i øynene. -Eller i den litt utflatede navelen, kanskje.

Jeg fikk være glad jeg i det hele tatt greide holde vekten sånn nogenlunde. Og hey, jeg hadde da vel attributter som ikke var så værst attraktive - selv jeg. Fokus på dem. Mage eller ikke. Nei?

Nei, egentlig ikke. Men du vet. Man er da kvinne. Man setter opp et stort, litt stivt smil og forteller seg selv at man er fornøyd med seg selv. Man er da det. Ihvertfall noen ganger.

Så kom jeg over BodyRock. Det har jeg fortalt om her. Jeg var facinert og insiprert, men hadde liten tro på at det kunne ha noen spesiell effekt på sånne som meg. -Som har prøvd alt og allerede trener mange timer i uka.

Hva kunne vel fattige 12 minutter daglig gjøre ekstra for kroppen min som ikke 1-2 timer trening kunne fra før av?

Men så bestemte jeg meg for å prøve likevel. I sommerferien - når senteret var stengt og jeg var i treningsabstinens - desperat etter bevegelse.

Det tok to uker - TO FUCKINGS FATTIGE UKER - før jeg så resultater. Jeg så faktisk antydning til....hold pusten...magemuskler! Dette har jeg skrevet om her.

Nå har jeg BodyRocket i ca 2 måneder. Det er tid for en oppdatering. Jeg har hatt ca én økt hver dag. I tillegg til timene mine på SiT.

Fantastisk bilde. Flatterende. Virkelig. Tatt i slutten av juni. 

Om morgenen. *Yey*

Nærbilde. 

Etter to uker. 

Nå-ish

Litt mer power. Litt strammere i fisken. 

Fremdeles like trøtt om morran.

Vet ikke jeg. Er ikke så greit å se av bildene kanskje. Men jeg er definitivt på vei til magemuskel-land. 

HURRA! 

Det er mye jeg klør meg i hue av når det gjelder BodyRock. Mye av det hun gjør, måten hun legger opp øktene sine på, går imot alt jeg har lært om styrketrening og kardio. Spesielt styrketrening. 

Derfor er det litt spesielt å snart være PT og måtte innrømme at hey, det er ikke tvil om at er fungerer! Jeg har faktisk aldri vært borte i noe som er like effektivt...

Alanna

Energidonasjon

Som instruktør er det en del av jobben å være sprudlende blid og full av energi hele tiden. Hvis instruktøren gir 80%, gir deltakerne kanskje 50-60%. Alle bevegelser skal være tydelige, store, bestemte og ivrige. Kneløft til under haka, og armene i taket.

Men instruktører er mennesker som alle andre, og som alle andre har vi gode og dårligere dager.

Å være instruktør på en god dag føles som å fly. Man er helt trygg på det man gjør, selv om man skulle misse et trinn eller bomme på en telling, eller gjøre andre småfeil. Det er lett å ta tilbake kontrollen og bare smile av det. Sannsynligvis gjør man ikke feil heller. Og man er i form til å legge inn små endringer eller overraskelser i nesten oppbrukte programmer. Slike dager oser det energi av hele lokalet og deltakerne smiler og man føler seg som en konge der man står foran forventningsfulle, svette fjes som venter på at du skal fortelle dem hva de skal gjøre next.

I dag var ikke en sånn dag.

Jeg satt og kikket på klokken hele dagen, ventet på at den skulle nærme seg 17 og at jeg skulle gjøre meg klar til å dra. Jeg var tung i kroppen og hadde mest lyst til å være hjemme og se på TV og kose meg med gutta mine.

Til slutt var det tid for å dra. Jeg kastet meg på sykkelen med Mac'en i sekken, klar for å ha timer. Klar. Men tung. Jeg prøvde å smile for meg selv der jeg satt på sykkelen på vei til senteret. Men det ble ikke helt ekte. Jeg prøvde å fokusere på hyggelige ting og så for meg en time full av energi og smil. Det pleier å gjøre susen.

Men ikke i dag.

Noen dager må humøret komme litt mer av seg selv. Jeg pleier ikke være så bekymret. Noen ganger må jeg komme igang med programmet før iveren setter inn for fullt og jeg sprenges av energi! Jeg elsker jo jobben min. Elsker den! Kan ikke tenke meg noe mer spennende og givende enn å hjelpe andre mennesker å finne treningsglede i hard trening.

Kick-Off gikk sin gang. Det er morsomt, og det er herlig. Ekstra kult med Kick-Off er nettopp dette at man ikke TRENGER å være blid som en lerke hele tiden. Dette er timen for sinne og frustrasjon. Nå hadde jeg ikke mye slikt i dag, men graver man litt er det på tunge dager lettere å finne litt sinne, enn sprudlende glede! Jeg la alt jeg hadde i timen og kunne se en masse slitne, fornøyde ansikter da den var ferdig.

Jeg var ferdig jeg også. Vanligvis har jeg en masse energi etter at en time er ferdig. Men i dag kjente jeg at jeg var "mett" etter Kick-Off. En time med spinning etterpå var bare ikke fristende. Men det hører med til søndagen, så det er ikke annet å gjøre enn å prøve å omstille hjernen og kroppen på enda en time intens trening.

Spinningsalen var fylt opp bak. Det var 7 mennesker der. Jeg har ikke noe imot få mennesker på timene mine. De som kommer - om det er 2 eller 20 - kommer for å trene og for å få en treningsopplevelse. Men jeg vet erfaringsmessig at det er tyngre å få opp energien i rommet med færre mennesker enn med full sal.

Jeg starter. Litt på overtid, fordi jeg er tung og treg. Men vi er raskt igang og til min overraskelse fyker energien i taket! Folk tråkker, puster, spurter og svetter. Jeg legger alt jeg har i timene mine. Hver gang. Men i dag føler jeg ikke at jeg har så mye å gi, og dermed blir jeg nesten sjokkert når jeg ser hvor mye deltakerne tar i. Det er nesten så taket løfter seg, og jeg er alvorlig redd for at de skal ramle av syklene en etter en.

Det hele er fantastisk!

Første arbeidsperiode sleper jeg meg nesten igjennom. Jeg kan ikke ha for høy belastning uten at jeg kjenner det surne i bena og jeg strever litt med å få pulsen skikkelig opp. Sier jeg sleper? Sakte, og nesten uten at jeg merker det kommer energien tilbake. Rop og oppmuntring blir ivrigere og mer spontant. Armene mine fyker i været og bena mine går som trommestikker. Det er lenge siden jeg hadde så mye energi! Andre arbeidsperiode går så raskt at jeg er nesten lei meg når den er over og pausen er igang. Jeg gleder meg til siste arbeidsperiode og slenger inn en ektefølt oppmuntrning til de slitne deltakerne og jeg setter igang igjen med et brøl. Ihvertfall brøler jeg inne i hodet mitt. Sikkert høyt også. Jeg gjør sånt. Og synger. Og hytter med nevene som på rockekonsert. Og ELSKER å trene!

Plutselig er det over. Jeg er på vei hjem. Det regner i bøtter, men jeg bryr meg ikke om det. Inne i hodet mitt trener jeg enda.

Hjemme er Helten trøtt og ungene på vei i seng. Jeg har lyst til å danse. Trøtt? Nå? NEI!

Så nå sitter jeg her. De våte klærne mine henger over en stol og tørker. Det er fult kaos i stua, ettersom gulvet skal skiftes. Helten har lagt seg. Og jeg sitter her og elsker jobben min.

Det er dager som dette hvor jeg virkelig skjønner hvor heldig jeg er som tvinges på jobb. "Tvinges" til å trene på dager hvor jeg antakelig ville blitt hjemme om jeg hadde valget. Istedet måtte jeg på jobb og fikk to timer intens trening og mer energi enn jeg har hatt hele helgen.

Nå gleder jeg meg til en ny uke!

Jeg tenkte egentlig å ta en restitusjonsdag i morgen. Men hvis all denne energien ikke blit borte i løpet av natten, så er ikke det aktuelt for fem flate øre!

Tjooohoooo! Hei hopp!

Alanna 

Jeg vil, jeg vil, jeg vil --- IKKE!

Noen dager er bare slik at man liksom aldri helt våkner! 

Et bilde kan si mer enn tusen ord...

Jeg sov litt dårlig i natt. Mye fordi min sengepartner, Helten, var helt vill og gal i senga i natt. Og ikke på den morsomme måten. Det er vanskelig å sove godt ved siden av en som vrir seg, snur seg, klør seg og snakker i søvne. På et tidspunkt gikk han faktisk til angrep på meg. Jeg er dessverre en "light sleeper" og får rimelig store problemer med å holde søvnen fanget om noen lager lyder og bevegelser innenfor nærmeste meteren. 

Dessuten har det vært store treningsmengder den siste tiden. Det har vært BodyRock (mitt herlige krydder i hverdagen) og det har vært mine egne elskede timer (mitt liv, min lidenskap <3) på SiT. I tillegg har vi vært bilfrie i et par uker og da er man jo tvunget til å finne alternativer. Buss er tungvint og dyrt, så bena eller sykkelen har blitt brukt der det har vært mulig. Det er jo faktisk en del trening i å sykle opp Trondheimsbakkene også! I tillegg til dette har jeg fått lov å være med på SiT Stand og reklamere for det nye senteret som kommer, og timene vi tilbyr, med Corebar i hånd og høye kneløft. 

Ja. Også har jeg tre barn og fly etter, da. 

I dag våknet jeg uten å egentlig ha sovet og da våkner man uten å egentlig våkne. Jeg ble bare gående i en sånn halvvåken tilstand med en kropp som var sliten og øyne som var våkne og hode som ikke riktig fungerte. Helten foreslo at jeg skulle legge meg igjen. Men jeg var ikke trøtt. Ikke egentlig. Bare sliten. Og ikke helt våken. 

Og absolutt uten noe som helst lyst til å trene! 

Jeg slepte meg rundt i stua i et par timer. Ventet på at hodet skulle klarne og at lysten skulle komme flommende over meg. Kanskje i kveld? 

Eller kanskje jeg bare skulle ta dagen fri og slappe av? Restituere med rumpa godt ned i sofaen? Bena på bordet. Mac'en i fanget. 

Men så var det det igjen, da. At jeg har tre barn og enda et par på låns (akkurat i dag) og en sliten Helt som har vært på intensivt kurs med jobben i to dager. (Intensivt kurs med jobben betyr jo helst egentlig fyll og gøy og er du heldig så husker man noe nyttig også - men man blir jo sliten) Å vandre rundt som en halvvåken zombie i første gir funker bare ikke når man er mor og tante på samme dag. 

Såe.

Kaffe?

Jeg er ikke fremmed for å ty til kaffe eller energidrikk (uten sukker) når jeg trenger å våkne litt. Men det er bare én ting som funker enda bedre enn koffein. 

Trening. 

Tvinge hjertet til å slå fortere. Sette musklene til arbeid. Sende blodet rundt i kroppen og åpne kapillærer som ikke brukes i hvile. Utnytte oksygenen i blodet bedre. Booste cellene til å frigi en masse energi.  Og frigi en strøm av hormoner i hele kroppen. Adrenalin. Dopamin. Endorfiner. 

Det er rett og slett umulig å være trøtt etterpå, er det ikke? 

--- -- ---

Vil ikke!

Det er utrolig hvor vanskelig det er å dra seg på trening når kroppen helst vil ha ryggen godt inne i stol?! Hodet mitt leter febrilsk etter gode grunner til å bli sittende, og når jeg tvinger den til å reise seg opp løper blikket mitt over rommet i håp om å finne noe som kan stoppe meg. Jeg skifter til treningstøy og leter etter timeren min. Kjenner kroppen sukke i protest bare jeg tenker på alt utstyret (dip station, en ball og to håndvekter på 5 og 16 kilo)  jeg skal ha med meg opp på plassen for å få en god treningsøkt. Åååå, men det er jo kaaaaldt, hyler huden min når jeg henter utstyret på verandaen og får kjenne på høstluften. Pøh, sier hodet mitt. Sola skinner. Det er en perfekt dag å trene på. Jeg lemper med meg utstyret opp trappen (vi bor i en kjellerleilighet), legger det fra meg på plassen og truer kroppen min til å sette det ene benet foran det andre i så stor fart at man kan kalle det jogging. 

Oppvarmingsrunden tar 8 lange minutter og jeg holder på å gi meg allerede etter bare et par hundre meter. Bena er så tunge. Lysten er så liten. Jeg venter på at det skal løsne, men det gjør egentlig ikke det. Jeg vil bare hjem. 

Heldigvis er det hjemme jeg skal trene. Jeg blir gående å sose i halvannet minutt. Gå rundt meg selv og klø meg i hodet og lure på hvor treningsgleden blir av. Til slutt må jeg bare starte. Det er nå eller aldri. Det er dumt å kaste bort en oppvarming. 

Så starter jeg. Hopp og snu og knebøy. Det var da aldeles ikke så ille? Liten pause. Notere resultat. Videre til dip station. Det er tungt å løfte seg opp, men jeg nærmest kjenner jeg blir sterkere i ryggen. Det er motiverende. Stressa pause. Neste øvelse. En ny øvelse. Morsom øvelse. Gjør jeg det riktig tro? Jeg kjenner etter i kroppen. Er ryggen rett? Har jeg god teknikk? Hvor kjenner jeg det - rumpa, lårene, core? Jeg er helt til stede i øvelsen. Plutselig er tiden ute. Neste øvelse. Oj, denne var ikke så slitsom som den så ut? Er jeg bare så sterk? Eller gjør jeg noe feil? Hopp og ut og sammen og hold stabilt i ryggen. Jeg svetter. Og smiler. Kampen mot klokka. Klarer jeg å slå tiden til gutta mine? Elia greide 6 runder. Åh, der har jeg gjort fem og klokka har enda ikke ringt! Litt til. Svir i lårene. Armene løfter meg ikke så raskt som jeg ønsker. Pip-pip-pip! Jeg slo Markus men ikke Elia. Mine fantastiske gutter. Jeg er fornøyd. Svetten siler. Hjertet pumper. Jeg vil gjøre det igjen! Mer! GIVE IT!

Løøøøøøft! 

Noen timer senere har det roet seg såppas at jeg velger bilen til butikken istedet for å sykle. Men hodet, kroppen og øynene er ihvertfall samkjørte igjen. Det er fremdeles godt å sitte, men ikke så godt at jeg ikke blir rastløs av å sitte å blogge og må ta pause for å rydde litt i leiligheten. Bare for å få litt bevegelse. 

Og nå kan jeg kose meg med kaffen også. Uten å bli sjelven i kroppen og bomull i hodet. 

Alanna

Når sofaen vinner...

Motivasjon.

Hvor kan man kjøpe det? 

Er du en av dem som må tvinge seg på trening? 

Du VET du burde trene. Du føler på det. Dårlig samvittighet. Komplekser kanskje? Litt mer mage enn du skulle ønske deg. Eller du trenger litt mer overskudd og VET at trening ville gitt deg det...men det er bare så tiltak!

For meg selve bildet på demotivasjon. 

-Helt til nå! (Innlegg kommer)

Kanskje misunner du alle de som ser ut til å tyte over av treningsglede. Eller, misunner dem, du liksom. Blir sliten av dem er vel mer greia. Er det mulig å være såååå glad i trening, da? Og går det ikke utover familie og fritid og sånt? Hvordan får de tid til det mellom studier og jobb og familie og fritidsaktiviteter og venner og seg selv? 

Joa, det er ikke egentlig det at du misliker å trene. Det pleier å føles helt greit når du først har kommet deg dit og står og hopper i en gruppetime. Zumba er faktisk litt gøy. Det føles tilogmed helt greit når du er midt i det styrkeprogrammet du har fått av en veileder. Du gjør det du får beskjed om, blir litt svett og passe sliten, og du er fornøyd om du har greid å besøke senteret to ganger i uka. -Noe mer enn det og du er redd for å bli lei. Du kommer og går litt i halvsøvne hver gang og har ikke noen klar formening om hvorfor du egentlig er der. Hvorfor jeg trener? Neish...jeg prøver å holde meg i form, da vettu... -Og håper ingen spør hva "i form" betyr - for det vet du ikke selv.

Egentlig trener du fordi du føler det er forventet av deg. "Alle" maser om at det er farlig å ikke trene, og du flashes med halvnakne kropper hele dagen. Ingen av dem har mage som din. Ikke celulitter heller. For den saks skyld. Du tror det er urealitstisk, men du har en liten drøm om å se ut bittelitt mer sånn som dem.

Ikke helt fornøyd med kroppen min her...

Resultatene er det litt så som så med. Vekta går litt opp og ned. Er ikke det normalt, da? Kanskje fikk du et glimt av bicepsen din en gang. Kanskje var du nedi den buksa som ligger innerst i skapet og mobber deg. Men så skjedde det så mye greier hjemme og på jobb eller kanskje var det eksamenstiden som forstyrret? Ferien ble litt vel lang? Det ble liksom lenger mellom hver gang du var innom og dørstokkmila ble lenger og lenger og så kokte liksom treningen bort i kålen og etter noen måneder som støttemedlem tok du til vettet og meldte deg ut. Ikke verd å kaste bort penger på noe man ikke benytter seg av! Det var egentlig litt deilig å bli kvitt skiten. Det gav deg bare dårlig samvittighet at du aldri avla besøk.

Du vet du burde trene. Du føler på det. Men sofaen vinner likevel. Det er så godt å sitte når man kommer hjem fra jobb. Særlig når man har vært på skolen først. Billig underholdning på TV og kort vei til sjokoladeskapet. "Har bakt muffins. Kosekveld med kjæresten i kveld <3" 4 people like this. 

Du har egentlig forsonet deg med tanken på at du alltid kommer til å ha de ekstra kiloene. 

Dårlige gener. 

Eller er det dårlig vilje? Svakt menneske?

Motivasjon. 

Hvor får man kjøpt det?

Spol fram til 1:09

Faktum er at motivasjon sjelden kommer av seg selv. Jeg kjenner mange tidligere sofagriser som i dag trener med innlevelse og stor glede. Ingen av dem våknet plutselig en morgen med en lysende pære svevende over hodet og liksom bare..."ååååååh, jeg bare må TRENE altså. NÅ, liksom. Det bare kløøøør i kroppen min! It's so strong I think I feel a SONG coming! What a feeling! Bein's believin!"

Ingen.

Motivasjon må lokkes fram. Læres opp, om man kan si det sånn. Motivasjon er som en superkraft som alle har tilgang til - man må bare lære seg å kontrollere den!

Og hvordan gjør man det?

Vel. Aller først må du slutte å være så tilfreds! Gå og finn et helspeil. Ta en skikkelig god kikk og spør deg selv: Er dette slik jeg vil være?


For tro meg. Herfra går det nedover. That's the ugly truth!

Hvis ikke!

Hvis ikke du BESTEMMER deg for å gjøre forandringer.

Men du må bestemme deg!

Alanna

Tunge løft

Elin og jeg er på god vei til å bli Personlig Trener. Forrige helg var den første av denne høstens tre intensive undervisningshelger (helg og helg...fire dager) med undervisning. Fokuset var på styrketrening og coaching og mye av kurset er praktisk testing av forskellige øvelser og selvsagt å øve på å "spotte". (Spotting er sikring av løft, hjelpe kunden å løfte riktig, veilede teknikk for å unngå skader, osv)

Elin er blid, trygg og motiverende

Det er intensivt, mye å lære og mye å øve på, men utrolig spennende også. Særlig er det moro å bli kjent med de andre på kurset og få mulighet til å diskutere og utveksle erfaringer innenfor det vi elsker. Nemlig trening. 

Styrketrening med vekter på senter er ikke det jeg har mest erfaring med personlig. -Mest fordi jeg finner det litt kjedelig. :-) Jeg synes det er mye mer spennende (og funksjonelt) å jobbe med hele kroppen. Men det er klart jeg ser fordelene av å trene tung styrke! De helsemessige fordelene er åpenbare: sterkere skjellett, (mye) langsommere aldring, bedre hud (!), sterkere fysikk osv. 

Når jeg sier jeg ikke har (mye) erfaring med styrketrening med vekter, så betyr ikke det at jeg ikke trener styrke. -Det gjør jeg. Jeg bare trener ikke i studio med apparater eller frivekter. 

Derfor var det veldig spennende å skulle ta min første 1RM-test. Altså: hvor tungt greier jeg å løfte når jeg bare skal løfte ett løft. 

Jeg er vant til å trene fullkroppsøvelser og hovedsakelig med kroppsvekt - men det betyr ikke at jeg driver med pingletrening. Nå kom imidlertid testen. Hvor sterk har jeg blitt av å trene på den måten jeg trener? Har jeg blitt sterk, eller kommer man bare opp på middels nivå? Også er det jo spesifisitetsprinsippet om at man bare blir god på akkurat det man øver på. Jeg har ikke øvd på å løfte tunge vekter med stang i bur. 

Men jeg jeg tar knebøy på ett ben, jeg tar mye spensthopp, jeg kjører dype knebøy med vekt (dog altså ikke sånn tungt-tungt...wow så godt forklart)...jeg gjør altså øvelser som likner veldig. 

Pingletrening?

Så var det bare å se hvor mye det hadde resultert i styrkemessig. Jeg gjettet på at jeg kunne løfte mellom 70 og 90 kilo, men allerede i oppvarmingen tok jeg 60. 90 kilo gikk uten problemer. 100 likeså...her var jeg allerede stolt. Krabbet sakte fra 90 opp til 112,5 kilo. Det var det tyngste jeg løftet. Men da hadde jeg også løftet tungt så mange ganger at jeg var sliten i kroppen. Mulig jeg kunne tatt mer om jeg ikke startet så lavt og løftet så mange ganger. 

Men altså: over 110 kilo. Det hadde jeg ikke trodd. 

Der har man bevis for at kroppsvekt kan få deg ganske langt! :-)

Og ja, jeg ble litt inspirert til å trene litt mer tung styrke. Lite som slår mestringsfølelsen, altså! ;-)

Alanna