Men instruktører er mennesker som alle andre, og som alle andre har vi gode og dårligere dager.
Å være instruktør på en god dag føles som å fly. Man er helt trygg på det man gjør, selv om man skulle misse et trinn eller bomme på en telling, eller gjøre andre småfeil. Det er lett å ta tilbake kontrollen og bare smile av det. Sannsynligvis gjør man ikke feil heller. Og man er i form til å legge inn små endringer eller overraskelser i nesten oppbrukte programmer. Slike dager oser det energi av hele lokalet og deltakerne smiler og man føler seg som en konge der man står foran forventningsfulle, svette fjes som venter på at du skal fortelle dem hva de skal gjøre next.
I dag var ikke en sånn dag.
Jeg satt og kikket på klokken hele dagen, ventet på at den skulle nærme seg 17 og at jeg skulle gjøre meg klar til å dra. Jeg var tung i kroppen og hadde mest lyst til å være hjemme og se på TV og kose meg med gutta mine.
Til slutt var det tid for å dra. Jeg kastet meg på sykkelen med Mac'en i sekken, klar for å ha timer. Klar. Men tung. Jeg prøvde å smile for meg selv der jeg satt på sykkelen på vei til senteret. Men det ble ikke helt ekte. Jeg prøvde å fokusere på hyggelige ting og så for meg en time full av energi og smil. Det pleier å gjøre susen.
Men ikke i dag.
Noen dager må humøret komme litt mer av seg selv. Jeg pleier ikke være så bekymret. Noen ganger må jeg komme igang med programmet før iveren setter inn for fullt og jeg sprenges av energi! Jeg elsker jo jobben min. Elsker den! Kan ikke tenke meg noe mer spennende og givende enn å hjelpe andre mennesker å finne treningsglede i hard trening.
Kick-Off gikk sin gang. Det er morsomt, og det er herlig. Ekstra kult med Kick-Off er nettopp dette at man ikke TRENGER å være blid som en lerke hele tiden. Dette er timen for sinne og frustrasjon. Nå hadde jeg ikke mye slikt i dag, men graver man litt er det på tunge dager lettere å finne litt sinne, enn sprudlende glede! Jeg la alt jeg hadde i timen og kunne se en masse slitne, fornøyde ansikter da den var ferdig.
Jeg var ferdig jeg også. Vanligvis har jeg en masse energi etter at en time er ferdig. Men i dag kjente jeg at jeg var "mett" etter Kick-Off. En time med spinning etterpå var bare ikke fristende. Men det hører med til søndagen, så det er ikke annet å gjøre enn å prøve å omstille hjernen og kroppen på enda en time intens trening.
Spinningsalen var fylt opp bak. Det var 7 mennesker der. Jeg har ikke noe imot få mennesker på timene mine. De som kommer - om det er 2 eller 20 - kommer for å trene og for å få en treningsopplevelse. Men jeg vet erfaringsmessig at det er tyngre å få opp energien i rommet med færre mennesker enn med full sal.
Jeg starter. Litt på overtid, fordi jeg er tung og treg. Men vi er raskt igang og til min overraskelse fyker energien i taket! Folk tråkker, puster, spurter og svetter. Jeg legger alt jeg har i timene mine. Hver gang. Men i dag føler jeg ikke at jeg har så mye å gi, og dermed blir jeg nesten sjokkert når jeg ser hvor mye deltakerne tar i. Det er nesten så taket løfter seg, og jeg er alvorlig redd for at de skal ramle av syklene en etter en.
Det hele er fantastisk!
Første arbeidsperiode sleper jeg meg nesten igjennom. Jeg kan ikke ha for høy belastning uten at jeg kjenner det surne i bena og jeg strever litt med å få pulsen skikkelig opp. Sier jeg sleper? Sakte, og nesten uten at jeg merker det kommer energien tilbake. Rop og oppmuntring blir ivrigere og mer spontant. Armene mine fyker i været og bena mine går som trommestikker. Det er lenge siden jeg hadde så mye energi! Andre arbeidsperiode går så raskt at jeg er nesten lei meg når den er over og pausen er igang. Jeg gleder meg til siste arbeidsperiode og slenger inn en ektefølt oppmuntrning til de slitne deltakerne og jeg setter igang igjen med et brøl. Ihvertfall brøler jeg inne i hodet mitt. Sikkert høyt også. Jeg gjør sånt. Og synger. Og hytter med nevene som på rockekonsert. Og ELSKER å trene!
Plutselig er det over. Jeg er på vei hjem. Det regner i bøtter, men jeg bryr meg ikke om det. Inne i hodet mitt trener jeg enda.
Hjemme er Helten trøtt og ungene på vei i seng. Jeg har lyst til å danse. Trøtt? Nå? NEI!
Så nå sitter jeg her. De våte klærne mine henger over en stol og tørker. Det er fult kaos i stua, ettersom gulvet skal skiftes. Helten har lagt seg. Og jeg sitter her og elsker jobben min.
Det er dager som dette hvor jeg virkelig skjønner hvor heldig jeg er som tvinges på jobb. "Tvinges" til å trene på dager hvor jeg antakelig ville blitt hjemme om jeg hadde valget. Istedet måtte jeg på jobb og fikk to timer intens trening og mer energi enn jeg har hatt hele helgen.
Nå gleder jeg meg til en ny uke!
Jeg tenkte egentlig å ta en restitusjonsdag i morgen. Men hvis all denne energien ikke blit borte i løpet av natten, så er ikke det aktuelt for fem flate øre!
Tjooohoooo! Hei hopp!
Alanna
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar