Et bilde kan si mer enn tusen ord...
Jeg sov litt dårlig i natt. Mye fordi min sengepartner, Helten, var helt vill og gal i senga i natt. Og ikke på den morsomme måten. Det er vanskelig å sove godt ved siden av en som vrir seg, snur seg, klør seg og snakker i søvne. På et tidspunkt gikk han faktisk til angrep på meg. Jeg er dessverre en "light sleeper" og får rimelig store problemer med å holde søvnen fanget om noen lager lyder og bevegelser innenfor nærmeste meteren.
Dessuten har det vært store treningsmengder den siste tiden. Det har vært BodyRock (mitt herlige krydder i hverdagen) og det har vært mine egne elskede timer (mitt liv, min lidenskap <3) på SiT. I tillegg har vi vært bilfrie i et par uker og da er man jo tvunget til å finne alternativer. Buss er tungvint og dyrt, så bena eller sykkelen har blitt brukt der det har vært mulig. Det er jo faktisk en del trening i å sykle opp Trondheimsbakkene også! I tillegg til dette har jeg fått lov å være med på SiT Stand og reklamere for det nye senteret som kommer, og timene vi tilbyr, med Corebar i hånd og høye kneløft.
Ja. Også har jeg tre barn og fly etter, da.
I dag våknet jeg uten å egentlig ha sovet og da våkner man uten å egentlig våkne. Jeg ble bare gående i en sånn halvvåken tilstand med en kropp som var sliten og øyne som var våkne og hode som ikke riktig fungerte. Helten foreslo at jeg skulle legge meg igjen. Men jeg var ikke trøtt. Ikke egentlig. Bare sliten. Og ikke helt våken.
Og absolutt uten noe som helst lyst til å trene!
Jeg slepte meg rundt i stua i et par timer. Ventet på at hodet skulle klarne og at lysten skulle komme flommende over meg. Kanskje i kveld?
Eller kanskje jeg bare skulle ta dagen fri og slappe av? Restituere med rumpa godt ned i sofaen? Bena på bordet. Mac'en i fanget.
Men så var det det igjen, da. At jeg har tre barn og enda et par på låns (akkurat i dag) og en sliten Helt som har vært på intensivt kurs med jobben i to dager. (Intensivt kurs med jobben betyr jo helst egentlig fyll og gøy og er du heldig så husker man noe nyttig også - men man blir jo sliten) Å vandre rundt som en halvvåken zombie i første gir funker bare ikke når man er mor og tante på samme dag.
Såe.
Kaffe?
Jeg er ikke fremmed for å ty til kaffe eller energidrikk (uten sukker) når jeg trenger å våkne litt. Men det er bare én ting som funker enda bedre enn koffein.
Trening.
Tvinge hjertet til å slå fortere. Sette musklene til arbeid. Sende blodet rundt i kroppen og åpne kapillærer som ikke brukes i hvile. Utnytte oksygenen i blodet bedre. Booste cellene til å frigi en masse energi. Og frigi en strøm av hormoner i hele kroppen. Adrenalin. Dopamin. Endorfiner.
Det er rett og slett umulig å være trøtt etterpå, er det ikke?
--- -- ---
Vil ikke!
Det er utrolig hvor vanskelig det er å dra seg på trening når kroppen helst vil ha ryggen godt inne i stol?! Hodet mitt leter febrilsk etter gode grunner til å bli sittende, og når jeg tvinger den til å reise seg opp løper blikket mitt over rommet i håp om å finne noe som kan stoppe meg. Jeg skifter til treningstøy og leter etter timeren min. Kjenner kroppen sukke i protest bare jeg tenker på alt utstyret (dip station, en ball og to håndvekter på 5 og 16 kilo) jeg skal ha med meg opp på plassen for å få en god treningsøkt. Åååå, men det er jo kaaaaldt, hyler huden min når jeg henter utstyret på verandaen og får kjenne på høstluften. Pøh, sier hodet mitt. Sola skinner. Det er en perfekt dag å trene på. Jeg lemper med meg utstyret opp trappen (vi bor i en kjellerleilighet), legger det fra meg på plassen og truer kroppen min til å sette det ene benet foran det andre i så stor fart at man kan kalle det jogging.
Oppvarmingsrunden tar 8 lange minutter og jeg holder på å gi meg allerede etter bare et par hundre meter. Bena er så tunge. Lysten er så liten. Jeg venter på at det skal løsne, men det gjør egentlig ikke det. Jeg vil bare hjem.
Heldigvis er det hjemme jeg skal trene. Jeg blir gående å sose i halvannet minutt. Gå rundt meg selv og klø meg i hodet og lure på hvor treningsgleden blir av. Til slutt må jeg bare starte. Det er nå eller aldri. Det er dumt å kaste bort en oppvarming.
Så starter jeg. Hopp og snu og knebøy. Det var da aldeles ikke så ille? Liten pause. Notere resultat. Videre til dip station. Det er tungt å løfte seg opp, men jeg nærmest kjenner jeg blir sterkere i ryggen. Det er motiverende. Stressa pause. Neste øvelse. En ny øvelse. Morsom øvelse. Gjør jeg det riktig tro? Jeg kjenner etter i kroppen. Er ryggen rett? Har jeg god teknikk? Hvor kjenner jeg det - rumpa, lårene, core? Jeg er helt til stede i øvelsen. Plutselig er tiden ute. Neste øvelse. Oj, denne var ikke så slitsom som den så ut? Er jeg bare så sterk? Eller gjør jeg noe feil? Hopp og ut og sammen og hold stabilt i ryggen. Jeg svetter. Og smiler. Kampen mot klokka. Klarer jeg å slå tiden til gutta mine? Elia greide 6 runder. Åh, der har jeg gjort fem og klokka har enda ikke ringt! Litt til. Svir i lårene. Armene løfter meg ikke så raskt som jeg ønsker. Pip-pip-pip! Jeg slo Markus men ikke Elia. Mine fantastiske gutter. Jeg er fornøyd. Svetten siler. Hjertet pumper. Jeg vil gjøre det igjen! Mer! GIVE IT!
Løøøøøøft!
Noen timer senere har det roet seg såppas at jeg velger bilen til butikken istedet for å sykle. Men hodet, kroppen og øynene er ihvertfall samkjørte igjen. Det er fremdeles godt å sitte, men ikke så godt at jeg ikke blir rastløs av å sitte å blogge og må ta pause for å rydde litt i leiligheten. Bare for å få litt bevegelse.
Og nå kan jeg kose meg med kaffen også. Uten å bli sjelven i kroppen og bomull i hodet.
Alanna
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar