Jeg har strevd i mange år for å få den kroppen jeg ønsket meg mest. Søsteren min sin. Jeg har vært innom alt fra spiseforstyrrelser til overtrening, mageøvelser og kardio og selvsagt har jeg testet ut styrke i apparater. -Selv om jeg aldri følte meg helt hjemme der.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært misunnelig på min herlige søster og hennes fantastiske kropp - som hun hadde helt naturlig uten å egentlig gjøre så mye for den.
Nå vet jeg at hun har hatt et minst like problemfylt syn på sin egen kropp som det jeg har hatt på min og vi har begge vært usunt opptatt av og bevisst på hver vårt "tempel". Faens tempel. Fengsel var mer ordet. Det var ihvertfall slik det opplevdes.
Saken var bare den at hun så fantastisk ut uansett. Fotomodel uansett vekt (sa jeg uansett vekt? På sitt "tyngste" veide hun like mye som jeg på mitt letteste), flat mage selv som gravid (vel, kanskje ikke - men JEG så ut som en flodhest. Hun ble sjekket opp av ukjente menn) og absolutt ingen lovehandles whatsoever. Litt kardio og magemusklene flakset.
Hvem ville vel ikke ønske seg en sånn kropp?
Jeg sluttet aldri å ønske meg de genene hun tydeligvis har fått servert enda jeg stod først i køen, men til slutt slo jeg meg til ro med at magen min alltid ville være bittelitt mykere, med litt lovehandles og med tendens til å tyte over buksekanten om den var litt i strammeste laget.
Gudene skulle vite jeg hadde lagt inn utallige timer, i årevis, på treningssenter for å få en slik mage.
Til slutt må man bare innse at det ikke er oppnåelig. Face the facts. Se realiteten i øynene. -Eller i den litt utflatede navelen, kanskje.
Jeg fikk være glad jeg i det hele tatt greide holde vekten sånn nogenlunde. Og hey, jeg hadde da vel attributter som ikke var så værst attraktive - selv jeg. Fokus på dem. Mage eller ikke. Nei?
Nei, egentlig ikke. Men du vet. Man er da kvinne. Man setter opp et stort, litt stivt smil og forteller seg selv at man er fornøyd med seg selv. Man er da det. Ihvertfall noen ganger.
Så kom jeg over BodyRock. Det har jeg fortalt om her. Jeg var facinert og insiprert, men hadde liten tro på at det kunne ha noen spesiell effekt på sånne som meg. -Som har prøvd alt og allerede trener mange timer i uka.
Hva kunne vel fattige 12 minutter daglig gjøre ekstra for kroppen min som ikke 1-2 timer trening kunne fra før av?
Men så bestemte jeg meg for å prøve likevel. I sommerferien - når senteret var stengt og jeg var i treningsabstinens - desperat etter bevegelse.
Det tok to uker - TO FUCKINGS FATTIGE UKER - før jeg så resultater. Jeg så faktisk antydning til....hold pusten...magemuskler! Dette har jeg skrevet om her.
Nå har jeg BodyRocket i ca 2 måneder. Det er tid for en oppdatering. Jeg har hatt ca én økt hver dag. I tillegg til timene mine på SiT.
Fantastisk bilde. Flatterende. Virkelig. Tatt i slutten av juni.
Om morgenen. *Yey*
Nærbilde.
Etter to uker.
Nå-ish
Litt mer power. Litt strammere i fisken.
Fremdeles like trøtt om morran.
Vet ikke jeg. Er ikke så greit å se av bildene kanskje. Men jeg er definitivt på vei til magemuskel-land.
HURRA!
Det er mye jeg klør meg i hue av når det gjelder BodyRock. Mye av det hun gjør, måten hun legger opp øktene sine på, går imot alt jeg har lært om styrketrening og kardio. Spesielt styrketrening.
Derfor er det litt spesielt å snart være PT og måtte innrømme at hey, det er ikke tvil om at er fungerer! Jeg har faktisk aldri vært borte i noe som er like effektivt...
Alanna
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar