Med vilje, dedikasjon og tålmodighet - presenterer:

Det er en kvinne som har hatt fantastiske resultater med treningen sin. Hun startet i begynnelsen av januar og har vært dedikert til å trene hver eneste ukedag siden da. Denne dama knyttet seg til et treningssenter og trives med å trene der, men hun har brukt meg og Elin (min søster - også Personlig Trener) som rådgivere og "fjerntrenere". Vi satte henne på et vanvittig hardt opplegg som vi nesten var redd hun ikke skulle greie å gjennomføre i lengden, nettopp fordi det var så hardt.

Denne kvinnen har hatt en historie med jojo-slanking og treningstrøtthet. Hun har prøvd alt mulig av kurer og dietter og har hatt tidvis god effekt for så å skli ut igjen. Kvinnen jeg snakker om har også vært glad i å trene og har i perioder trent mye og intenst. Det har vært mye gruppetimer, men også styrketrening og hjemmetrening i forskjellige former. Alltid med mye glød og entusiasme.

Helt til hun kom til et punkt hvor hun bare var lei alt sammen. Man blir møkklei av å være på slanker'n hele livet. Man blir lei av alle nedturene, falske forhåpninger og tidvise suksesser. Man blir lei av at ingenting viser seg å vare. At fristelsene aldri blir mindre. At alt kjennes ut som en daglig kamp med bare små og kortvarige seiere. Så hun gav opp.

Blodtrykket ble høyere og kolesterolet steg. Fysiske plager begynte å melde seg. Formkurven gikk nedover.

Men så bestemte hun seg likevel for å gi det en ny sjanse. Meldte seg på nytt inn i et treningsenter og fikk treningsprogram og kostholdsveiledning av meg selv og Elin. Vi satte henne på intervalltrening og hard styrke. Målet var å gå ned i vekt uten å miste for mye muskelmasse, bli sterkere og i bedre form og kjenne økt velvære i hverdagen. Målet var best mulig resultater på kortest mulig tid. I starten gikk det fryktelig sent - synes hun selv. Vekten gikk ikke fort nok ned. Og på tross av at hun hadde stadig progressjon i formkurven - sterkere og bedre kondisjon, så virket alt fryktelig håpløst. Velværet syntes ikke å inntreffe.

Vi holdt tett kontakt med henne og oppmuntret så godt vi kunne - og hun fortsatte på tross av frustrasjon og fortvilelse. "Tålmodighet" sa vi, vel vitende om at tålmodighet ikke var hennes sterkeste egenskap på dette området.

Men så begynte det å løsne. Ting føltes lettere. Kiloene dryppet av. Og hun passerte en del milesteiner i formkurven hvor hun greide ting hun ikke trodde hun kunne klare. Jeg fikk mindre og mindre klagemeldinger og flere og flere glade skrytemeldinger.

Kan du se forskjell?

Nå er det gått nesten 5 måneder siden starten. Hun som startet med å GÅ intervaller på mølla og mente hun var for gammel og tung til å løpe...hun har sluttet å gå tur med hunden fordi det er for kjedelig. Nå jogger hun tur med hunden...og alene. Blodtrykket og kolesterolet er nå helt normalt og hun føler seg bra! De siste 10 kiloene hun skal ha av virker ikke lenger så uoverkommelig nå som hun allerede har gått ned 15...

Dette bildet fikk jeg i dag med teksten: 

"Synes ikke jeg ser så verst ut nå."

Og det synes sannelig ikke jeg heller!

 "Dette knytebåndet i buksa var så kort da jeg startet å trene 

i januar at jeg ikke kunne knyte det. Se nå!"

Denne vakre kvinnen er min mamma. Jeg er så stolt!

Alanna