Siden sist onsdag har jeg syklet fram og tilbake på jobb. Det er fantastisk å trille nedover alle bakkene klokka 06.00 om morgenen til soloppgang og kjølig luft. Vinden i ansiktet og fart i bena. Når jeg kommer fram er jeg lys våken, full av energi og klar for dagen.
Så skal jeg hjem igjen.
Jeg gruer meg alltid til jeg skal hjem. Jeg har nedoverbakker hele veien nedover, så gjett hva jeg har hjemover. Oppoverbakker.
Jeg elsker å trene, men jeg er ikke så glad i å trene ufrivillig. Sykling er ikke min favorittaktivitet i utgangspunktet. Da jeg fikk sykkel av Helten for to år siden hadde jeg ikke syklet på 10 år. Jeg var livredd der jeg satt på setet, bremset nedover alle bakkene og sjanglet bortover sykkelstiene. Man sier at man ikke glemmer hvordan man sykler. Det stemmer. Det man glemmer er hvordan man styrer og kontollerer sykkelen....
Jeg har etterhvert lært meg å elske sykkelen min. Den gir meg fantastisk frihet til å komme meg rundt omkring på en billig og enkel måte. Ofte går det fortere å sykle et sted, enn å kjøre bil.
Men jeg elsker ikke oppoverbakkene.
Jeg gruer meg alltid til hjemveien. Jeg vet det blir slitsomt. Jeg vet jeg kommer til å ha makspuls oppover alle bakkkene, fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal begrense meg i tråkkene. Og det går jo tross alt fortere når man tråkker på. Jeg vil raskt hjem. Jeg MÅ raskt hjem - jeg har en sønn som skal hentes i barnehagen og jeg er alltid litt sen... Ofte har jeg litt for tungt gir også. Det gjør vondt. Jeg vet det er bra for meg. Jeg vet jeg har godt av det. Men jeg elsker det ikke.
Noen ganger er det mer fristende å ta bussen.
Jeg tror det er akkurat det samme forholdet veldig mange har til trening. De gruer seg. Sliter med å motivere seg. De vet hvor tungt det kommer til å være. De vet de vil bli slitne og streve seg igjennom økten. De vet det er bra for dem. De vet de har godt av det. Men de elsker det ikke.
Noen ganger er det mer fristende å utsette det.
Likevel blir jeg alltid overrasket over hvor greit det faktisk går når jeg først sitter på sykkelen, pesende oppover bakkene. Ja, jeg har høy puls. Ja, det murrer i bena. Ja, det er tungt. Men det er aldri så galt som jeg forestilte meg på forhånd. Men selv når jeg jobber meg oppover bakkene på vei hjem gruer jeg meg til finalen. Den siste bakken er nemlig den bratteste, og ofte blåser det veldig der. Jeg har aldri opplev å ha medvind, for å si det sånn. I tillegg svinger den brått til venstre i det bratteste partiet - noe som gjør at jeg mister fart og driv akkurat der det er verst å sykle. Men jeg kommer meg alltid til toppen. Det går alltid bedre enn jeg tror det vil gå. Ofte tenker jeg at jeg skal roe ned og bare sykle oppover den bakken på lett gir - selv om det vil gå saktere... Men så overrasker jeg meg selv alltid med klatre oppover mens svetten spruter og svien står i bena. Det er akkurat som om kroppen tar over selv.
Kanskje er det sånn med trening også? At man gruer seg for noe som egentlig er over før man vet ordet av det. At å svette og slite og løfte tungt ikke er så smertefullt som man skulle ha det til. At man alltid klarer litt til. At man kommer seg igjennom. At slitet med treningen også får en til å føle seg levende. At når det er over, så føler man seg så utrolig bra. Føler at man har vunnet over seg selv og sin egen vilje.
For ikke å snakke om den følelsen jeg får når jeg sykler oppover bakkene på tyngre gir enn jeg trodde var mulig, eller når jeg kommer meg hjem på mindre tid enn jeg trodde.
Sånn kan man oppleve i treningssammenheng også. Hva med å oppleve at man plutselig kan ta en skikkelig push up på strake ben? Eller en perfekt dive bomber? Eller når man kan gjøre en dyp ettbensknebøy for første gang? Eller helt enkelt en dyp knebøy?
Jeg må bare komme meg på sykkelen. Så går liksom resten av seg selv og plutselig er jeg hjemme. Og jeg vet at ettersom sommeren kommer og jeg blir mer og mer dreven på sykkelen, så vil jeg ikke grue meg like mye. Jeg vil bli vant til følelsen om at sykling faktisk går bra.
Kanskje vil jeg tilogmed like det.
Hva skremmer deg egentlig mest med trening? Intensiteten? Å bli så sliten at det gjør vondt. Kompleksiteten? Øvelsene er vanskelige å få til og du vet ikke om du gjør teknikken riktig? Redd for å mislykkes? Folk får visste forventninger til deg når de vet du trener. Du får visse forventninger til deg selv og har kanskje en forestilling om hvilke resultater du vil ha - men kanskje du ikke egentlig tror du kan oppnå det du egentlig vil? Er du redd for å skuffe folk rundt deg? Skuffe deg selv? Bli skuffet over resultater som aldri kommer på tross for mye arbeid?
Finn ut hva som skremmer deg. Og bestem deg for utfordre det i duell. Lag en plan. Utfordre viljen.
Vinn.
Alanna
___________________
600 rep BodyWeight Challenge
This is a TimeChallenge, so you will need your stopwatches. Start the stopwatch when you are starting the workout and stop it when you are done with the last exercise of the last round. The goal is to find out how long you use to get through the workout.
This one is just what is says: it's a challenge.
The goal is first of all to get through the entire workout.
Get ready for a kick ass workout.
Get ready to wanting to quit.
Get ready to push your self to the limit.
Get ready to conquer yourself.
Do. Not. Quit.
Win this fight.
20 Sumo Jump Tuck
10 Dive Bomber Burpees
20 One Leg Toe Touch & Breakdance Kick
10 Dynamic Squat & Pistol Lunge
20 SideBends 10 Rocket Launch
20 One Leg Squat
10 Lattissimus Push Up
5 rounds
Good Luck!
Can you finish?
Post a picture of victory of yourself on our facebookpage!
Let me know how you felt.
You can do this! GO GO GO!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar